Det er alltid interessant å lese andre aviser enn «vår egen». Og i går ble jeg sittende og lese litt i Nordlys. En flott avis som tidvis kaller seg «Landsdelsavisa» i Tromsø.

De hadde skrevet om et hus som ligger i Rossfjord. Og når jeg skriver «ligger» i Rossfjord, så er det mer presist enn du kanskje skulle tro.
Huset er nemlig på vei ut i havet.
Det har fått skikkelig slagside.

Ifølge journalisten, er hellingsgraden nå brattere enn det skjeve tårn i Pisa. Det er gammelt og skrøpelig og ligger, fortsatt ligger ja, i Senja kommune.
En lokal dame har irritert seg. Inger Enoksen mener det er litt skummelt og skjemmende. Hun sier til Nordlys:
«Det verste er at det er stygt. Rett og slett. Det er jo ellers et nydelig område her ved Rossfjordneset, og det ergrer meg litt at det ser slik ut. Det bør gjøres noe med, det burde ha vært fjernet».

Selv om ingen, lokalt, helt visste hvem som eide huset, så gir ikke Nordlys opp. De klarte å finne eieren. Og få ham i tale. Det er Oddmund Andreas Simonsen i Målselv.
Han kjøpte huset for mer enn 30 år siden, for å ha «sjøgrunn». Men Oddmund er blitt over 90 år og er ikke så mye på sjøen lengre. Han er ingen kranglefant og har stor forståelse for at bygdefolket ikke liker det de ser:
«Jeg har full forståelse for bygdefolk som synes det er skjemmende, og jeg er skjønt enig i at det burde ha vært fjernet for lengst. Hadde jeg vært nabo ville jeg også sagt et og annet om et slikt hus».

Enden på visa, og kanskje starten på en ny vise, blir at Simonsen tar kontakt med noen som kan få revet huset. Og saken ser ut til å bli nær løst, i løpet av Nordlys sin innsats.

Etter å ha lest om dette ble jeg sittende med en litt sår følelse.
For først og fremst var jo dette en gang et hjem for noen. Det var ganske sikkert en familie som bodde, åndet, levde – satte unger til verden og gjorde rett og skjell for seg. Før det hele forfalt.
Om det var sjøen, været som er blitt for friskt, huset som ikke var godt bygd eller en kombinasjon som tok knekken på det, vet jeg ikke. Men sårt er det.

Og jeg tenkte på den gamle visa til Ole (tekst) og Ola Bremnes (melodi):

Et vindu på sørveggen sleppte inn sola.
Nu e det åpent førr regn.
Når vøta kjem inn - vil det snart komme floa
av råte og mått ifra næraste eng.

Det sku bo folk i husan. Husan e som folk.
Folk treng hus - og hus treng folk - i aill si ti.

Grunnmurn e sprukken – held ikkje stangen.
Tela har hevve han opp og ned.
Et stormkast blir tel begravelsessangen
når heile huset går bort – i fred.

Det sku bo folk i husan. Husan e som folk.
Folk treng hus - og hus treng folk - i aill si ti.

Så er det vel sånn da, at ingen trengte akkurat dette huset lengre.
Det er livets gang.

Men fortsatt treng folk hus og hus treng folk.
Det siste beviser ikke minst det skakke huset som ligger i Rossfjord.