Gå til sidens hovedinnhold

Høyres sentralisme

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

"Nå er det alvor, det er kode Rød" skrev politisk redaktør Skjalg Fjellheim om utviklingen i Finnmark for noen dager siden.

Men det er det åpenbart ikke for nyvalgt stortingsrepresentant Erlend Svardal Bøe (H), som er kommet seg opp på hesten igjen etter at Høyre i Troms ved valget i september så å si tangerte bunnoteringen fra valget i 2009. For i et innlegg på Nordnorsk debatt harselerer Svardal Bøe med Senterpartiets og Arbeiderpartiets tilnærming til de utfordringene særlig distriktene her nord står overfor.

Svardal Bøe blir kanskje, med sin manglende forståelse for problemene folk i store deler av Distrikts-Norge står midt oppe i, et godt eksempel på det dr.philos. og professor emeritus ved Universitetet i Tromsø Nils Aarsæther tenker på når han i et påfølgende innlegg på Nordnorsk Debatt skriver at «i min omgang med folk frå politikk, administrasjon, media og akademia er det ikkje sjeldan å høyre kommentarar om Finnmark som osar av betrevitande arroganse».

Finnmark får her stå som et bilde på Distrikts-Norge generelt.

En av utfordringene med Høyres politikk er at den ikke legger opp til at Norge er mangslungent. Partiet velger løsninger som er optimale for å svare på behovene i Oslo, Bergen, Tromsø og Alta. Perifere småkommuner må bare ta det som kommer. Høyres fremste i Nord-Norge, herunder Svardal Bøe, utfordrer ikke denne politikken, de godtar den uten å mukke.

Forholdene minner sånn sett ikke helt lite om den sentralismen man så i tidligere Sovjetunionen. At det er blitt slik når Høyre ellers generelt er opptatt av å se enkeltmennesket, har selvfølgelig med utsynet å gjøre. Virkeligheten er slik Jan Tore Sanner ser den fra der han står og venter på toget på en av Bærums tre jernbanestasjoner.

Høyres innføring av kompetansekrav for lærere er et godt eksempel på mangelen på sidesyn i partiet. Det er ikke noe stort problem for Bergen og Tromsø å leve med kravene. Det er i Distrikts-Norge man får problemer når lærere som har fungert godt i jobben sin i 20-30 år blir «avskiltet» fordi de mangler noen studiepoeng og skolen kommer under press.

Når ass. statsforvalter for Troms og Finnmark Bård M. Pedersen i et tredje innlegg på Nordnorsk debatt denne uka tar opp problemet med at særlig små kommuner sliter med å rekruttere rett kompetanse til eiendomslandmåling med påfølgende matrikkelføring i tråd med «Matrikkelloven», er det som om man får assosiasjoner til historier fra det gamle Russland, der folk skrev brev fra periferien til tsaren i håp om at han ville rydde opp i vanstyret de mente seg utsatt for.

Mangel på autoriserte byråkrater i småkommuner som kan ajourholde databaser med påkrevet informasjon kan ifølge Pedersen bl.a. føre til at «privatpersoner kan oppleve ... at bygging på nye eiendommer forsinkes så mye at det får store konsekvenser for de det gjelder».

Dette er et av mange utslag av åtte år med Høyres «effektiviseringstiltak» i Kommune-Norge.

For meg blir det et paradoks når jeg trekker linja 50 år tilbake i tid, til da min far Erling Thraning på fritiden fungerte som skylddelingsmann i Gratangen kommune. Oppnevnt av lensmannen var det hans oppdrag å, sammen med naboer til tomten som skulle skilles ut, befare denne og resten av eiendommen, sette de nye grensene og tildele ny matrikkelskyld til den fraskilte tomten. Det skulle dessuten settes ned nye grensemerker, avstanden mellom grensemerkene skulle måles og arealet av den nye eiendommen beregnes. Han skulle videre besvare et formular med en del spørsmål vedrørende tomtens beskaffenhet. Det skulle også påses at eventuelle tillatelser var gitt etter landbrukslovgivningen.

Dette systemet fungerte i ei tid da mange distriktskommuner kanskje hadde dobbelt så mange innbyggere som i dag og det fortsatt fantes lensmenn.

Resultatet av Høyres rigide måte å betrakte kommunene på i dag får mange steder stadig mer brutale konsekvenser. Nå risikerer man at folk gir opp og flytter fordi kommunen ikke får tak i universitetsutdannede mennesker, kvalifisert og autorisert til å taste inn på en PC riktig informasjon om tomtegrenser som alle er enige om hvor skal gå.

Utviklingen er mange steder dramatisk. Kommuner som Vardø og Berlevåg opplevde begge i perioden 2000 – 2019 en reduksjon i folketallet på rundt 25%. Gjennomsnittsalderen til de som bodde i Vadsø økte i perioden fra 36,32 år til 41,58 år. Det er nesten som man ikke har lyst til å tro på tallene.

Jeg, som stadig er opptatt av å bevare spredt bosetting i Norge, mener at styringsmaktene bør utrede på hvilke områder regelverket i småkommuner kan mykes opp med sikte på å finne fram til løsninger som har fokus på at folk i større grad skal kunne velge å bli boende perifert, ikke gode nok til at tenkerne i Bærum Høyre skal være fornøyd.

Jeg tror derfor, i motsetning til Erlend Svardal Bøe, at det kan være fornuftig å gi den nye regjeringen arbeidsro.

Kommentarer til denne saken