Gå til sidens hovedinnhold

Høyres «fritt behandlingsvalg» - ideologi på avveie

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Høyres historiefortelling om «fritt behandlingsvalg» er en studie verdt. Høyretoppene kappes om å villede mest mulig om hva den såkalte reformen dreier seg om. Udokumenterte påstander florerer, og bortforklaringene står i kø.

Høyres utgave av «fritt behandlingsvalg» er ingen pasientreform, men et reinspikka privatiseringsprosjekt som i verste fall kan sette det offentlige, fellesskapsfinansierte helsevesenet i spill. Høyre påstår at ordningen er innført av hensyn til pasientenes valgfrihet. Men det er Arbeiderpartiet og ikke Høyre som har gitt norske pasienter rett til å velge behandlingssted ved sykdom. Ordningen «fritt sykehusvalg» ble innført av Stoltenberg I-regjeringen i 2001 og ga pasientene mulighet til å velge behandling blant alle offentlige sykehus og hos private kommersielle og ideelle behandlere som har avtale med det offentlige. Ordningen ble senere utvidet til å omfatte røntgen, laboratorietjenester og rehabilitering.

Det er bra at vi som pasienter har mulighet til å velge behandlingssted når vi blir syke og at vi kan foreta informerte valg om ønsket behandling innenfor godkjente metoder. Det innebærer også at helsevesenets tilgjengelige ressurser kan utnyttes best mulig, ved at pasienten kan velge å bli behandlet der ventetiden er kortest. Arbeiderpartiet vil videreføre denne ordningen.

Men min valgfrihet kan aldri gå på bekostning av andre pasienter. Mange er ikke i stand til å velge og er helt avhengig av å ha gode helsetjenester nær der man bor. Derfor er det viktig at private aktører som skal behandle pasienter på det offentliges regning har klare avtaler med sykehusene, slik at de kan inngå i det samlede behandlingstilbudet. Stortinget vedtar rammer for helsetjenestene og gir føringer for gode prioriteringer og rettferdig fordeling av faglige og økonomiske ressurser. Dette må selvsagt omfatte både offentlige og private behandlere. Slik kan det fellesskapsfinansierte helsevesenet yte rettferdig og likeverdig behandling til alle – enten vi som pasienter gjør aktive valg eller ikke.

Høyres versjon av «fritt behandlingsvalg» bryter fundamentalt med disse forutsetningene. Under påskudd om mer valgfrihet, overlater Høyre rett og slett styringen av viktige helseressurser til private kommersielle konsern, mange med eierskap i skatteparadis. Disse har som sitt fremste mål å få maksimal avkastning på eiernes investerte kapital - stikk i strid med det som er helsesektorens oppdrag; å gi gode tjenester til alle, uavhengig av bosted, status og lommebok. Høyre stiller ingen krav til de private aktørene i «fritt behandlingsvalg», bortsett fra at de må være faglig godkjent. Aktørene kan selv bestemme hvor de vil etablere seg og hvilke pasientgrupper de vil henvende seg til, for eksempel de mest «lønnsomme» - mens regningen automatisk må dekkes av de offentlige sykehusene. Det er å gi private kommersielle konsern et «fast-track» inn i fellesskapets helsebudsjetter, frikoblet fra politiske prioriteringer og krav.

Da Stortinget behandlet forslaget til «fritt behandlingsvalg» i 2015, stilte jeg følgende spørsmål til helseminister Bent Høie: - Hva tenker statsråden å gjøre dersom vi nå får en overetablering av private helsetilbud i de mest sentrale, tettbygde regionene? Svaret var: ingenting! Slik jeg forstod statsråden, mente han at markedet ville ordne opp.

Problemet er bare at skattefinansierte velferdstjenester egner seg svært dårlig for markedstenkning. Som ventet har de fleste private behandlerne i «fritt behandlingsvalg» etablert seg i det sentrale østlandsområdet, primært innen somatikk. En fersk utredning viser at heller ikke ventetidene har gått ned med ordningen, slik Høyre har påstått. Når vi så vet at det sannsynligvis vil bli stor knapphet på kompetente fagfolk i helsesektoren i årene som kommer, kan man spørre om høyreregjeringen vet hva de holder på med. Statsministeren har til alt overmål meldt at man vil utvide ordningen. «Fritt behandlingsvalg» kan dermed komme til å sette fart i sentraliseringen av viktig helsepersonell fra mer spredtbodde regioner inn til de mest folketette byområdene, noe som vil være en alvorlig trussel mot det solidariske, likeverdige helsevesenet. At dette er spesielt dårlig nytt for Nord-Norge, burde være innlysende.

Høyres retorikk i debatten om «fritt behandlingsvalg» er syltynn. Både helseminister Bent Høie og statsminister Erna Solberg hevder at det dreier seg om «pasienten mot systemet». Som om det er mulig å gi god pasientbehandling uten gode systemer! Spørsmålet er vel heller hva slags «system» som skal danne grunnlag for pasientbehandlingen. Skal vi basere oss på de kommersielle aktørene som Høyre har gitt fritt leide inn i statskassen, eller det helsevesenet som er styrt av folkevalgte politikere? Statsministeren påsto i den første partilederdebatten at «fritt behandlingsvalg» er nødvendig for å få innfaset nye behandlingsmetoder i helsetjenesten, som for eksempel medikamentfri behandling. Det er rett og slett feil. Regjeringen har alle muligheter til å styre dette gjennom de årlige helsebudsjettene, med øremerkede midler til spesifikke behandlingsmetoder eller til utvalgte pasientgrupper. Gjennom tildelingsbrev og styringsdialog kan helseministeren komme med de bestillinger han måtte ønske. Å lene seg på kommersielle helsekonsern framstår som usedvanlig lite klokt, for å si det forsiktig.

Det mest besynderlige er hvor sterkt ideologidrevet Høyres prestisjeprosjekt «fritt behandlingsvalg» er. Det finnes ingen erfaringer fra andre land eller forventninger i befolkningen som skulle tilsi at man setter i gang et slikt eksperiment. Nårtid så man folk gå i fakkeltog med krav om flere private tilbydere i helsetjenesten? Eller bunadsgerilja med prangende plakater om «flere tilbud å velge mellom»? Svaret på det er gitt. I mine åtte år som helsepolitiker på Stortinget møtte jeg aldri slike krav, hverken fra pasienter, pårørende eller fagfolk. Nå ser vi at advarslene mot høyresidens privatiseringsiver også kommer fra sentrale høyrefolk som Victor Norman, Leif Arne Heløe og Christine Meyer. Det er fremdeles mulig for regjeringen å trekke i bremsen. Men det er vel for mye forlangt.

Kommentarer til denne saken