Gå til sidens hovedinnhold

Høsting av raudåte på usikkert grunnlag

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hver vår dukker spørsmålet om raudåtefisket kan være bærekraftig. Ja sier noen forskere, og baserer sitt ja på at det finnes enorme mengder raudåte i våre farvann i sommerhalvåret.

Vi vet ikke, sier andre forskere, fordi vi har ikke forsket nok på samspillet mellom raudåte og resten av livet i havet – fisk, fugler, sjøpattedyr, og alle andre organismer i havet som fisk er avhengig av.

Vi vet at raudåta er det viktigste næringsgrunnlaget til alle de fiskeslag som våre fiskerier er basert på. Det er også en kjensgjerning at rogna til raudåta er det viktigste, og kanskje det eneste, startforet for fiskelarvene.

Men, vi vet svært lite om samspillet mellom raudåtebestanden og fiskebestandene, og det er følgelig godt mulig og avgjørende at raudåtebestanden må være så stor som den er dersom viktige fiskebestander skal kunne holde seg på et ønskelig høyt nivå.

Når fiskelarvene er små og plommesekken nettopp er brukt opp, kan de ennå ikke svømme. De er da avhengige av at maten kommer til dem, og de er avhengig av at matbiten er så liten at de kan spise den, og selvsagt at den inneholder de rette næringstoffene. For at store mengder fiskelarver skal overleve og vokse opp til store og gode høstbare bestander, er de avhengig av at det finnes uhorvelige mengder små raudåterognkorn i sjøen på dette avgjørende tidspunktet i livssyklusen.

Så er naturen så viselig innrettet at prosessen gjentas i flere omganger langs vår langstrakte kyst. Raudåta gyter to eller flere ganger i løpet av det året den lever. Den begynner i sør, og så forflytter den gyteområdende sine nordover utover våren og forsommeren. Dette nytter fiskebestandene seg av. NVG-silda gyter på Vestlandet på et tidspunkt som er tilpasset slik at eggene og larvene skal drive nordover med strømmene slik at de når gyteområdet til rauåta akkurat i rett tidspunkt. Skreien og torsken tar neste steg – de gyter slik at torskelarvene driver nordover til neste raudåtegyting og kan nyte godt av de små rognkornene.

Så lenge vi ikke vet hvor store mengder raudåte naturen trenger for at disse prosessene skal gå på en slik måte at vi får gode og høstbare fiskebestander, er det bekymringsfullt at det snakkes om mulighetene for permanent kommersiell høsting av raudåte uten at det er gjort en grundig flerbestandsforskning.

Vi skryter av at vi har verdens beste forvaltning av våre fiskeriressurser. Det betyr ikke at vi skal la være å gjøre den enda bedre.
Jeg vil gjengi noen fakta om raudåta som Havforskningsinstituttet la ut for noen år siden:

  • Raudåta er veldig viktig som mat for fisk og annet dyreplankton som krill og amfipode.
  • De unge stadiene av raudåta er den viktigste matressursen for fiskelarver langs kysten, og avgjørende for at yngelen til våre viktigste fiskebestander skal overleve.
  • Etter hvert som fiskelarvene vokser, går de over til å beite på stadig større stadier av raudåte.
  • Eldre stadier (raudåta blir opptil 3 mm lang) er viktige byttedyr for voksen pelagisk fisk som sild og makrell, spesielt for norsk vårgytende sild utgjør den hovedføden.
  • Forskning viser at det er god sammenheng mellom planktonmengden og sildas kondisjon (forholdet mellom lengde og vekt) når silda beiter i Norskehavet.
  • Raudåta selv spiser planteplankton, og den blir dermed et viktig bindeledd mellom produksjon av planteplankton og produksjon av fisk.
  • Raudåta er veldig viktig som mat for fisk og annet dyreplankton som krill og amfipode.

I 2006 fastsatte Fiskeri- og kystdepartementet en forskrift hvor fiske av dyreplankton, deriblant raudåte, ble forbudt. Det ble gjort i påvente av at en fikk hentet inn nok kunnskap til å sikre en bærekraftig høsting.

Fiskeridirektoratet har gitt dispensasjon fra forbudet, og det er høstet opptil 280.000 tonn raudåte per år langs norskekysten – i år (2021) er kvoten på 254.000 tonn.

Dette til tross for at fiskere, Kystfiskarlaget, lokallag i Norges Fiskarlag og miljøorganisasjoner har bedt direktorat og departement om å være forsiktig til vi vet mer og kan mer.

Kommentarer til denne saken