Jeg har lenge fryktet rusreformen. En reform for mennesker i en ekstremt sårbar situasjon. Endringer er selvsagt skumle, og smerter stort om de slår ut feil. Men norsk narkotikapolitikk ha slått feil ut i flere tiår, og det er på tide å gi et nytt alternativ en sjanse.

Jeg har lenge vært hardbarket motstander av rusreformen. Jeg fryktet at å fjerne streng straff er det samme som å si at rus er ufarlig. Men ruspolitikk handler ikke om narkotika er farlig eller ikke. Det vet vi at den er. Så farlig at den ødelegger mennesker, relasjoner og samfunn. Narkotikapolitikk handler om hvordan samfunnet møter rusavhengige. Nå møtes de med bøter og fengsel, jeg vil møte de med hjelpen de trenger.

Rusavhengighet er noe av det mest urettferdige jeg kan tenke meg. Det er urettferdig når ingen egentlig ønsker å bli rusavhengige, men blir det likevel. Det er dobbelt urettferdig når de som ikke bør ruse seg, ruser seg. Mange har traumer, psykiske lidelser, eller opplevd vold og misbruk. Det blir trippelt urettferdig når samfunnet snur ryggen og gir straff framfor hjelp.

Straff gjør vondt verre. Folk lar ikke heroinsprøyta bli liggende selv om politikere forbyr at den settes. Avhengighet er avhengighet uansett. Rus er en sykdom som herjer og ødelegger helt til den behandles. Hvis rus er en sykdom er det paradoksalt at Norge tilbyr straff som behandling. Ville du gitt dine barn en bot de ikke kan betale og en tur på glattcella om de hadde kreft? Eller vil du gi hjelp og oppfølging av helsepersonell?

Fine ord om forebyggende arbeid betyr lite når normen i Norge er å snu ryggen til alt vi ikke liker. Rus er noe av det vi liker minst.

Å avkriminalisere er ikke det samme som å legalisere. Avkriminaliseringen fjerner straffen for de som blir tatt med mindre mengder narkotika. Legalisering betyr at narkotiske stoffer blir lovlig, uten en reaksjon fra samfunnet. Vi skal fortsatt reagere på bruk av narkotika. Valget står mellom å reagere med straff eller helsehjelp. Rusbruk bør gi flere pasienter, ikke flere kriminelle.

Arbeiderpartiet og FrP er dørgende stille i debatten. De ser ut til å ha mistet all mot og mæle. Det er lov å være mot rusreformen, men det må en tørre å si høyt.

Senterpartiet har sin egen vri. De stemmer mot rusreformen fordi de mener det er for høy rusbruk i Norge. Ingen er uenige i det. Sykehusene, en rekke foreninger, Helsedirektoratet og barnevernet er for rusreformen. Betyr det at de er for økt rusbruk? Selvsagt ikke.

Rusreformen gagner alle, også unge som utforsker narkotika. At Senterpartiet tror unge lar være å prøve narkotika fordi det er straffbart, er mildt sagt å stikke hodet i sanden med øynene åpne. Narkotika er forbudt og straffes hardt i dag, likevel prøver flere og flere unge. Senterpartiet vil heller straffe ungdom, og da samtidig frata jobbmuligheter og fremtidsutsikter. Straff gir en vond spiral, og gjør det enda vanskeligere å komme ut av rusmiljøet. Rusreformen er historisk, nettopp fordi den gir en billett ut av rusmiljøet.

Helseminister Bent Høie sa det godt. «I stedet for å ta imot mennesker som faller og hjelpe dem på beina, har vi gjort det vondt å falle og vanskelig å komme på beina igjen.» De som kommer seg på beina igjen, gjør det ikke på grunn av dagens politikk, men til tross for dagens politikk. De gjør det av egen maskin, samtidig som samfunnet snur ryggen til.

Så hva nå, Arbeiderpartiet og Senterpartiet? Skal dere stemme for rettferdighet, like muligheter, og oppfølgning av syke mennesker, eller stemme for å opprettholde utenforskap? Ballen er på deres banehalvdel – hjelp, eller straff?