Gå til sidens hovedinnhold

Hompetitten, hompetatten …

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kommunikasjoner i Lyngen:

I Alf Prøysens vise om melkeruta som kommer ifra Skomperud på heia, beskriver han en veistandard som egner seg dårlig for melkeleveranser. Prøysens poetiske samfunnskritiske tekst kan «konverteres» til kommunikasjonsforholdene i Lyngen. Med følgende lille omskriving aktualiseres innholdet i denne artikkelen: Hompetitten, hompetatten, hompetitten teia … langs Lyngenfjordens vestside er det elendige veia»!

Oteren – Furuflaten:

Etter at veien mellom Oteren og Lyngseidet ble fylkesvei da Riksvei 50 ble avviklet og E6 ble åpnet på østsiden av fjorden tidlig på 1970-tallet, har standarden på veien mellom Oteren og Furuflaten fortsatt omtrent samme standarden som for 50 år siden. I mellomtiden har industristedet Furuflaten hatt en betydelig ekspansjon gjennom de respektive bransjers utvikling samt knoppskyting i form av nisjebedrifter … et forhold som rent kommunikasjonsmessig har ført til en enorm økning av trafikken med tyngre kjøretøyer. Samtidig er jo privatbilismen mangedoblet på disse 50 årene, og selv om mesteparten av turisttrafikken foregår på fjordens østside, fratar det etter min mening ikke behovet for en oppgradering av fylkesveien på hele strekningen mellom Oteren og Lyngseidet samt strekningene Lyngseidet – Koppangen og Lyngseidet Nord-Lenangen. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til senere.

Furuflaten – Lyngseidet:

Med Pollfjelltunnelen var intensjonen å skape en sikker veiforbindelse mellom Furuflaten og Pollen. Den vel 3 km lange tunnelen sluset trafikken inne i fjellet uten fare for å bli tatt av store snøras … trodde man. Som en følge av dette ble fergeleiet på Furuflaten avviklet og dermed var det gamle alternativet ved veistengning, ferga mellom Lyngseidet og Furuflaten, fjernet som en god beredskapsordning.

Når heller ikke den gamle veien under Pollfjellet ble vedlikeholdt slik at den kunne brukes som et alternativ gjennom hele sommeren og utover høsten, ble paradoksalt nok hele tunnelprosjektet ikke en god helhetlig løsning for trafikk-regulariteten mellom industrisamfunnet Furuflaten og kommune-sentret Lyngseidet med sine offentlige kontorer, sentralskolen, kirka, kirkegården, butikker etc. Dessuten er Pollfjelltunnelen også en del av skoleveien for ungdom fra Lyngen som er elever ved Nordkjosboten videregående skole, og det betyr jo at også de har en farlig skolevei.

Hovedårsaken til dette synes å ligge i at Pollfjelltunnelen for det første er altfor kort og for det andre bygd for smal. Selv om lokalbasert kunnskap om forholdene under Pollfjellet appellerte til at denne tunnelen burde være forlenget i begge ender, ble dette neglisjert av myndighetene. Man skal alltid lytte til «erfarne fjellfolk», heter det i Fjellvett-reglene, et utsagn som aktualiseres gjennom de mange store ras som er gått i begge ender av Pollfjelltunnelen. Heldigvis har ikke disse rasene krevd menneskeliv.

Etter min mening burde den gamle veien under Pollfjellet vært utbedret til en tofelts vei som kan brukes permanent og valgfritt gjennom hele sommerhalvåret. På den ene siden er en kjøretur langs sjøen under Pollfjellet en helt fantastisk naturopplevelse og på den andre siden vil en fullgod vei høyne den lokale trafikkberedskapen.

I lys av Pollfjelltunnelens «antikvariske standard» og store betydning for trafikksikkerheten i regionen, er det helt uforståelig at ikke den moderniseringen som ble foretatt i sørenden for noen år siden, ble fullført! De første 700 meterne fra Furuflaten i retning Pollen fremstår i dag som et eksempel på hvordan en moderne veitunnel skal se ut, men samtidig står den der som en dokumentasjon på manglende fylkespolitisk dømmekraft. Det er jo helt uhørt at et vedtatt prosjekt som er påbegynt, blir avviklet etter at 20% av totalentreprisen (700 meter) er fullført …

Veien mellom Pollen og Lyngseidet er oppgradert og holder en relativt høy standard, mens fortsettelsen utover til Koppangen på enkelte strekninger ikke er breiere enn den var like etter krigen da det knapt fantes biler som frekventerte den. Vel, nå er strekningen mellom Rottenvik og Årøybukt oppgradert og fremstår som både smal og spennende der den bukter seg utover i asfaltert stand. Både for befolkningen langs denne veien og for suksessbedriften Aurora Sprit, er jo denne oppgraderingen av stor betydning. Ikke minst for sistnevnte er kommunikasjonsforholdene viktige både rent praktisk mht. forretningsdriften og – ikke minst – i relasjon til deres merkevarebygging (brutto-bedriftsprodukt).

Apropos merkevare, Lyngen er jo en turistdestinasjon med et stort fremtidig potensial innenfor det som i dag kalles opplevelsesturisme der selve naturen er hovedingrediensen i menyen. Alpine fjell og vakker natur med turmuligheter fra det helt ekstreme til det mest idylliske og romantiske, er ikke nok for å bygge positiv image og derav høy attraksjonsverdi med gode markedspreferanser. Nei, den lokale infrastrukturen må holde samme høye kvalitet som det naturen representerer og det som tilbyderne promoterer seg med. Dette med hotell-/ bo-fasiliteter er i så måte helt sentralt, og i et helhetlig bilde er kommunikasjonene en vesentlig del av produktet når et godt omdømme og en positiv image skal skapes.

I en slik kompleks og helhetlig vurdering vil selvsagt veistandard, fremkommelighet, regularitet etc. stå sentralt når turistnæringen i «merkevaren «Lyngen» skal klassifiseres. Så i tillegg til de veistrekningene vi i denne artikkelen har vært inne på, må også veien til Ytre – Lyngen med Nord-Lenangen som endepunkt, holde en høy standard. Dette betyr at i det minste veien mellom Lyngseidet og Svensby oppgraderes i samme slengen som veien utover langs Storfjorden får høyere standard.

Fergene:

I dette trafikkbildet hører selvsagt fergene med både som et kommunikasjonsmiddel og som en attraksjon i seg selv. Med moderne ferger (som Bjørklis Ferjerederi sitt flaggskip «Jæggevarre») med salong oppe, vil jo en reise over så vel Lyngen som Ullsfjorden, være en attraksjon i seg selv. Spesielt overfarten fra Svensby til Breivikeidet sittende ved et bord i salongen og se innover fjorden mot Sørfjorden, Jøvik og Kjosen er etter min mening en opplevelse som kan karakteriseres som Norges flotteste fergereise.

Siden det lokale fergerederiet nå er borte, er heller ikke denne så flotte naturopplevelsen mulig med de fergene som nå trafikkerer dette sambandet. «Jæggevarre» med den flotte salongen og den gode serveringen, er erstattet med «fasiliteter» av antikvarisk karakter, så for de reisende er nå en fergetur over Ullsfjorden også en reise tilbake til fortiden. De nærmest utrangerte fergene er faktisk fartøy som er omtrent like gamle som fylkesveien fra Oteren til Lyngseidet … og som dessverre holder de også den samme standarden. Så det skal de ha, Troms Fylkeskommune, for helhetens skyld er de ytterst konsekvente på dette feltet … fergene må jo være i harmoni med veistandarden.

Konklusjon:

Troms Fylkeskommune synes å forvalte sitt samferdselsmandat i Lyngen på en meget kritikkverdig måte. I stedet for å legge til rette for gode rammebetingelser for næringslivet, god livskvalitet for beboerne samt motivasjon og optimisme i samfunnet, velger de halvgode og provisoriske løsninger, ansvarsvegring og det som rett og slett virker som likegyldighet.

Dette skjer til tross for at Lyngen kommune er en betydelig samfunnsaktør som vertskap for flere relativt store bedrifter og et aktivt næringsliv for øvrig. Dyktige bedrifts- og sosialøkonomer kan sikker legge frem et samfunnsregnskap som viser at Lyngen kommune fortjener både gode veier og moderne ferger. Altså, et legitimt grunnlag for at politikere og byråkrater skal våge å fatte forpliktende og forutsigbare vedtak … og gjennomføre dem!

Kommentarer til denne saken