– Norge er en kystnasjon. Vi har søk- og redningsamarbeid med Russland i nord. Vi har fiskerisamarbeid med Russland i nord. Jeg vil ikke vedta noen regler fordi de har gjort det i EU, som setter disse verdier og interesser i spill. Vi tenker selv og vi handler selv, sa statsminister Jonas Gahr Støre da han var i stolen hos Fredrik Solvang i Debatten.

Norge følger for det meste EUs sanksjoner mot Russland. Men det er på to områder vi tenker selv, ifølge statsministeren. Det ene er prinsipiell politikk som angår ytringsfrihet og distribusjon av russiske nyheter.

Det andre er realpolitikk på fiskeri.

EU og Norge har ikke sammenfallende interesser når det gjelder fiskeri i nord. Norge har nemlig én særlig omstridt grense og den går på havbunnen rundt Svalbard.

EU har presset norsk selvråderett over fiskeressurser i den såkalte fiskevernsonen rundt Svalbard hardt i 2021. Unionen anerkjenner ikke fiskevernsonen som norsk økonomisk sone, der Norge får bestemme fiskekvoter.

EU hadde da i 2021 tildelt seg selv en kvote på 28 431 tonn torsk i fiskevernsonen. Noe som i følge Solberg-regjeringen var i strid med Norges suverene rettigheter. Da så regjeringa alvorlig på EUs ensidige kvotefastsettelse.

Kystvakten var sendt ut til å følge med og ta i arrest trålere som brøt med norske kvoter. Det var ikke vennlige diplomatiske ord som ble utvekslet i denne saken.

Lite har endret seg med regjeringsskiftet: Norge og EU er fortsatt uenige om hvem som får bestemme kvotene i fiskevernsonen.

Russland anerkjenner heller ikke fiskevernsonen som Norges suverene område. Men de har så langt ikke iverksatt noen statlige tiltak til å ta seg til rette der. Så klart har det vært flere overtramp fra enkelte trålere.

Men fiskerisamarbeidet har vært såpass verdifullt for Russland til at staten ikke har presset på, i senere tid. I motsetning til EU.

Skulle fiskerisamarbeidet mellom Russland og Norge kollapse - kan det få implikasjoner for det store bildet.

Det vet Jonas Gahr Støre fordi han er god på se de store bildene, interessekonfliktene og Norges sårbarhet i nord.

Derfor var han tydelig på at hvis EU vil ilegge sanksjoner som setter fiskerisamarbeid med Russland i spill, vil Norge stritte imot.

Og derfor er russiske fiskefartøy fredet fra sanksjonene og får legge fritt til i havnene i Norge.

Javisst, eies Russlands fiskeflåte av oligarker som er mildt sagt glade i moralske gråsoner.

Men når verken russerne eller EU deler våre interesser i dette området, så står vi ganske alene om vi bryter med Russland. Og da er det forståelig at Norges statsminister går for diplomatisk kløkt og sylkvasse standpunkt på hva våre interesser er.

Norge må vokte seg for å havne i skvis mellom to store fiskeflåter som soper opp torsk, og andre ressurser fra sonen rundt Svalbard.

Fiskerisamarbeidet kan vise seg å være ganske viktig for vår egen matsikkerhet. Bryter den sammen vil man ikke ha noen garantier for hvordan fiskestammene blir forvaltet i Barensthavet.

Fiskestammene som så sent på på 90-tallet holdt på bryte sammen.

Sikkerhetspolitikk for Norge i nord er også matsikkerhet, og god ressursforvaltning. Man er til lite nytte for Ukraina om ens egen matsikkerhet er truet.

Norges tilbakeholdenhet med å stenge russiske fiskefartøy ute av havnene, er pragmatisk realpolitikk. På samme måte som Tysklands fortsatte olje- og gassimport fra Russland er pragmatisk realpolitikk: Tyskland har ikke råd til å miste millioner av arbeidsplasser over natta.

Norge har ikke råd til å miste grepet om torsken.

På mandag satt Sandra Borch og Sylvi Listhaug og debatterte norsk lagringskapasitet på korn på Politisk kvarter. Da sa landbruksministeren at det ikke var én kornsilo i Nord-Norge.

Hveteproduksjon er vi meget sparsommelig utstyrt med i nordområdene, det er sant.

Og vi kan gjerne plante mer hvete der hveten vokser i dette landet.

Men det er en ting det er greit å huske på: Matsikkerheten i Norge har alltid handlet mest om fesk og potedes.