Gå til sidens hovedinnhold

Hjerteskjærende og solid om krigsforlis

Gunnar Grytås:Dødsleia og livsnerven - krigsforlis på norskekysten 1940-1945
Samlaget 2020
219 sider

Andre verdenskrig er utvilsomt den mest dramatiske perioden i vår historie. Ennå, 75 år etter, har et stort antall mennesker et nært forhold til det som skjedde gjennom egne slektsrelasjoner. Det finnes sterke minner om heroisme av motstand, men også om skambelagt virkelig, eller påstått, samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten. Minnene er også på sitt vis kategorisert i en rangordningsskala fra det heroiske til det skambelagte. Og det er stadig noen og noe som ikke er blitt tilstrekkelig belyst for å kunne bidra til en rettferdig tildeling av ære og oppreisning. Et nytt verk fra denne høsten tar opp alle forlisene som fant sted på norskekysten i løpet av krigen. Den talende tittelen er DØDSLEIA OG LIVSNERVEN.

Forfatteren er Gunnar Grytås, som har bidratt mye, ikke minst i Nordlys, med kunnskap knyttet til fiskeriene og kysthistorien. Begrepet «livsnerven» henspeiler på at norskekysten var landets riksvei nr. 1. Her foregikk til sjøs den helt nødvendige transporten av passasjerer og alle typer av gods for å opprettholde folks liv fra sør til det nordligste og østligste Norge. Denne virksomheten ble, hvor vanskelige forholdene enn var, holdt i gang under hele krigen av de norske dampskipsselskapene. Med begrepet «dødsleia» menes at denne trafikken foregikk i farvann som var en krigssone med enorm risiko for å bli dødelig angrepet av bomber, miner eller undervannsbåter. Da Tyskland angrep Sovjetunionen sommeren 1941, stanset de regulære hurtigrutene å gå nord for Tromsø. «Ærstatningan», fangst- og fiskeskøyter, måtte overta. Grytås har funnet 237 forlis i løpet av krigen og at mellom 1200 og 1300 nordmenn mistet livet. Omslaget viser norgeskartet der de største forlisene er tegnet inn, 16 nord og 7 sør for Brønnøysund.

Hoveddelen av boken forteller i detalj de dramatiske og forferdelige omstendighetene omkring rundt 20 forlis, der teksten kommer nært innpå hvordan angrepet skjedde og hva virkningene var for båten, mannskapet og menneskene om bord. Det er hjerteskjærende historier, ofte knyttet til navn på personer og deres familie. De er i stor grad hentet fra sjøforklaringene etter forliset og fra hva enkeltpersoner forteller til avisene like etter, og ikke minst taler dødsannonsene. Det har også vært viktig for Grytås å trekke fram alle de som risikerte livet for å komme til unnsetning.

Grytås har en del han særlig vil framheve. Det er et faktum at sivile reisende og sivil godstrafikk ble angrepet av våre allierte, det var britiske, canadiske og sovjetiske fly, maskingevær, miner og ubåter som terroriserte kysten. Hensikten var å ramme den tyske okkupasjonsmakten. Rederiene var presset til å inngå et avtaleverk med nazistyresmaktene om at et lite mindretall tyske soldater kunne få være passasjerer, og det var en grunngiving for angrepene, men det er ingen tvil om at Grytås viser at hensynet til den livsnødvendige sivile transporten ble skjødesløst ivaretatt. Han viser også at den norske regjeringen i London i liten grad interesserte seg for tragediene langs kysten. Helt galt gikk det da norske marinesoldater fra norske motortorpedoer angrep hurtigruteskipet «Irma», der 61 mennesker døde, i februar 1944. I følge Grytås tok det mer enn 50 år før Sjøforsvaret erkjente skandalen.

Forfatterens engasjement og argumentasjon dreier seg også om ettermælet til de sjøfolkene som sto for transporten langs kysten, en risiko det oftest var vanskelig å løpe fra pga sterke trusler om represalier hvis de unndro seg. Deres innsats har i ettertid framstått som nærmest kollaborasjon, hevder forfatteren, som sammenligner hjemmeseilerne med de norske sjøfolkene som gikk i transport på alle hav, ikke minst i konvoitrafikken til Murmansk, for å framskaffe forsyninger til den allierte krigføringen. Krigsseilerne blir de omtalt som, og til tross for at de lenge ble skammelig behandlet av norske myndigheter, utvilsomt er regnet som de virkelige heltene blant sjøfolk. I Krigsseilerforbundet, omtalt som æreslosjen for sjøkrigsveteranene, ble kystseilernes søknad om medlemskap avvist. Dette til tross for at Norsk Sjømannsforbund allerede i 1945 var full av lovord om innsatsen til sjøfolkene i kystflåten. Om dette, som det jeg har omtalt ovenfor, er det mye interessant å lese i denne boken.

Arbeidet bærer bud om en solid og mangeårig innsats og det har skarpe synspunkter forfatteren vil bære fram, vektlagt med god dokumentasjon. Språket er godt, teksten er lettlest, om til tider svært detaljert. En kunne ønske at litteraturlisten inneholdt noe mer av stoff som har kommet fram i lokale årbøker om dette temaet, og særlig synes jeg vel at Alf R. Jacobsens bok Farlig farvann – hurtigruten i nord, 1940-45, burde stått på listen over det som er skrevet tidligere, selv om hans bok bare gjelder kysten nord for Tromsø, mens Gunnar Grytås jo dekker hele landet.

Kommentarer til denne saken