Gå til sidens hovedinnhold

Hjelp, vi krymper landsdelen

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Befolkningsutviklinga i Nord-Norge har de siste to årene vært alarmerende. Fra 1.januar 2019 til 1.oktober 2020 har landsdelen krympet med 3.886 personer, viser de siste tallene fra SSB. Det vil si at vi på mindre enn to år har mistet en hel kommune på størrelse med Bardu eller Sørreisa. Hva i alle dager er det som skjer?

Svaret er at det ikke er noe spesielt som skjer, og det er egentlig enda verre. Det er en langvarig trend med avmagring som nå kommer fram i statistikken etter at innvandringa fra utlandet har blitt betydelig mindre. Med lavere arbeidsinnvandring kamufleres ikke de to grunnleggende spøkelsene lenger, fraflytting og lavere fødselstall.

Fødselsoverskuddet i Nord-Norge har blitt redusert med 90 prosent på de siste 20 årene. I år 2000 ble det født 1.400 flere enn det døde. I fjor var dette tallet kommet ned i 140. Snart går Nord-Norge med fødselsunderskudd. Ikke fordi nordlendinger føder så mange færre barn enn andre, men det er en trend over hele landet at kvinner føder færre barn enn før. Fruktbarhetstallet i Norge ligger nå på 1,53, og i Troms er det nede i 1,46.

Fraflyttinga fra landsdelen har enda større effekt. Nord-Norge går årlig med rundt tre tusen innbyggere i tap i flytteregnskapet med resten av landet. Over tid har dette svekket landsdelen betydelig, og det har pågått i en årrekke. Byene Tromsø, Bodø og Alta har hatt vekst, men denne veksten har også avtatt de siste par årene. Flyttemønsteret kan sammenliknes med gravitasjon. De største byene har mest «masse», og dermed størst tiltrekningskraft. Vel er Tromsø størst i nord, men byene i sør er mye større og trekker til seg mange flere.

Nord-Norge har tapt seg i forhold til resten av landet, og ikke bare i det siste. Siden 1995 har folketallet i Norge økt med litt over en million mennesker, en vekst på 24 prosent. I Nord-Norge har veksten i samme periode vært 14.000 mennesker, en vekst på 3 prosent. Landsdelens andel av Norges befolkning har på 25 år blitt redusert fra 10,78 prosent til 8,96 prosent. Det betyr igjen at vår innflytelse svekkes, vi blir mindre og mindre viktige, og lettere og lettere å overse.

Nylig viste en oversikt over statlige arbeidsplasser hvor lett vi er å overse. Det er nå nesten like mange statlige arbeidsplasser i Oslo som det er innbyggere i Tromsø. Distriktskommuner ribbes, og selv om det fra politisk hold snakkes om å flytte ut statlige arbeidsplasser kommer de aldri tilbake der de var. I beste fall kan det dryppe litt på Tromsø og Bodø. Det er bra om statlige arbeidsplasser flyttes nordover, men selv om det kan bremse litt på fraflyttinga så er det ingen løsning på problemet.

Et bilde av en landsdel der staten må sørge for arbeid til folk og fikse det som er galt, er heller ikke bare positivt. Det framstår ikke som attraktivt at vi trenger spesialbehandling for å få folk til å være her. «Er det så forferdelig der oppe?». Det hjelper ikke at vi klager og nører opp under myten om at det er så elendig her nord. At vi holder på å drepe oss med snømåking om vinteren, at mygg og klegg tyner resten av livskiten ut av oss om sommeren og at det som kalles uvær i sør bare er for krusninger å regne i forhold til det grusomme været vi har.

I virkeligheten kan de klimatiske forholdene i Nord-Norge like gjerne beskrives som en drøm. Snø og skiføre er i ferd med å bli mangelvare, og burde heller brukes som argument for å få folk til å komme hit. Husk at kunnskapen om nord blant folk i sør er temmelig liten, og at vi kan være med å forme oppfatninger og vekke eventyrlyst med hvordan vi framstiller livet her oppe. Det handler om å snakke opp landsdelen, og ikke snakke den ned.

Å kjempe mot gravitasjonskreftene, den underliggende sentraliseringa i samfunnet, er tungt. Kanskje er det umulig når vi mennesker absolutt skal klumpe oss sammen. Men det er noen ytre forhold som er i forandring, og som kan gjøre landsdelen mer attraktiv i framtida. Klima er nevnt, og med de globale klimaendringene som synes uunngåelige kan Nord-Norge bli meget viktig med tanke på matproduksjon, både til lands og til vanns.

Det er også andre ting det kan bli knapphet på, og som da vil få økt verdi i framtida. Uberørte naturområder, reint vann, friluftsmuligheter, stillhet, trygghet. Koronapandemien har også vist at byfolk er mest utsatte for smitte. Der mange bor tett sammen, sprer viruset seg lettest. Mantraet er å holde avstand til hverandre, og det har vi utmerkede forhold for her nord.

Pandemien har også lært mange å ta i bruk den digitale hjemmekontorteknologien som gjør at man ikke trenger å møtes fysisk. Dette skulle bety at man for eksempel kan være ansatt i statsforvaltninga i Oslo, men utføre jobben og bo i Nord-Norge. Ideen om stedsuavhengige arbeidsplasser er ikke ny, men effekten har latt vente på seg. Kanskje er pandemien dyttet som skal til.

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe.

Kommentarer til denne saken