Først i desember 1972 hadde Berge Furre, den første historiker ved UiT, samlet ei gruppe hovedfagsstudenter til forskerseminar. Rundt seminarbordet befant seg også Narve Bjørgo og Edgeir Benum, nyslåtte professorer som skulle tiltre 1. janiuar 1973, og en ekstern ekspert, professor Stein Tveite. Vi var spente, både studenter og lærere, dette var første undervisning i historie ved UiT.

Vel et halvt år etter, den 10. september 1973, var 80 grunnfagsstudenter møtt opp til det første orienteringsmøte i historie i rom 316 i Odd Berg-bygget, Tromsø sentrum, hvor Institutt for samfunnsvitenskap holdt til. Der ble de ønsket velkommen av professorene Narve Bjørgo, Edgeir Benum og den første stipendiaten på faget, Randi Rønning Balsvik, nå engasjert som amanuensisvikar. Men Berge Furre var der ikke. Han var på valgvake i Stavanger, og neste dag var han stortingsmann for SV. valgt fra Rogaland.

Fagutvalget for historie fikk sitt mandat fra interimsstyret ved UiT og ble oppnevnt 23. november 1970, innstillinga forelå 1 år seinere.. Fagutvalget skulle følge oppstarten av faget i Tromsø og ble først nedlagt i 1973, 1 ½ år etter at innstillinga forelå. Mandatet var å utrede en studie- og forskningsstruktur, foreslå bemanningsplan og støttefunksjoner for faget historie ved UiT.

Utvalget ble henta fra øverste hylle av norske historikere, A-laget ved Universitet Oslo, med Jens Arup Seip, Francis Sejersted, Kåre Lunden og Per Maurseth, men ingen fra historikernes gullrekke i Bergen, ei heller fra Trondheim. Og kjønnssammensetninga kan ingen ha tenkt på, kvinneandelen var simpelthen null, fra start til mål.

Men utvalget tok på alvor at det i Tromsø skulle skapes noe nytt og annerledes. Når det gjaldt undervisning, og koblinga mellom undervisning og forskning, skrev de ei faginnstilling som avvek radikalt fra de som hadde vært skrevet før, og også etter. Kanskje fordi visjonene om et annerledes universitet hadde gitt dem anledning til å foreslå noe de i sine lønnkamre hadde drømt om. Hva gjaldt det?

Jo, fagutvalget snudde undervisning og studieplanen, eller hva en kan kalle fagpyramiden, opp ned. Fra begynnelsen av 1960-årene var studieplanene i historie konstruert med en bred og ikke-spesialisert 1ste år, grunnfaget. Dette skulle nå snus på hodet i Tromsø. En skulle starte med forskning, utvide i bredden på mellomfag og vende tilbake til forskning på hovedfaget. Alle nybegynnere skulle knyttes til ei forskningsgruppe og drive forskning i det små med en lærer som veileder, og som var spesialist på feltet. En skulle tro en skulle utdanne forskere og ikke lektorer og lærere. Det var en drøm, kanskje en vakker drøm, men dog en drøm. Den lot seg kort og godt ikke gjennomføre med bare 2-3 lærere i starten.

Når det gjaldt forskning, var planen ikke særlig konkret, en foreslo visse forskningstema/forskningsgrupper som begynnerstudentene skulle knyttes til. Ellers understreket utvalget at den forskning som skulle skje, avhang av hvilken kompetanse de ansatte ville ha. Men det er grunn til å merke seg at de forskningstema fagutvalget foreslo, ikke handlet om landsdelens historie, eller om samenes eller kvenenes historie. Til tross for at utvalget pekte på den lokalhistoriske interessen i landsdelen, virket det ikke som om A-laget fra Universitet i Oslo forstod at dette var et universitet i Nord-Norge med ansvar for landsdelens historie. I motsetning til forslagene til undervisnings- og studiestruktur var forslagene til hva det skulle forskes i, overraskende tradisjonelle. Heller ikke her gikk det slik fagutvalget hadde sett for seg.

Hvordan gikk det så? Litt av svaret vil de som møter opp på 50-års-jubileet, få. Det markeres med et åpent seminar under overskrifta I spenninga mellom lokalhistorie og globalhistorie. Det finner sted 1-2. desember på HSL-fakultetet i Breivika. Påmeldingsskjema finnes på denne lenka.