Hver 17. mai går Speidertoget i Tromsø. Det starter kl 0700, så det er mange i byen som ikke får det med seg, men i tillegg til Tromsøs speidere og musikkorps er det mange som følger toget hvert år. Speidertoget går gjennom sentrum og stanser ved minnesmerker og statuer der forskjellige inviterte holder en kort tale. Et av de faste stoppene er ved statuen av kong Haakon VII rett utenfor Tromsø rådhus. Talene her er alltid full av ros av den tidligere kongen. I år 2015 var jeg selv taler for kong Haakon her. En bok som kom i fjor fikk meg til å ta talen fram igjen for å se om jeg burde vært mer kritisk. Boka er skrevet av Carl Emil Vogt og heter «Heltekongen Haakon. Symbol i krig og fred.» Den er skrevet i tilknytning til forskningsprosjektet «En verden i total krig» ledet av Universitetet i Tromsø - Norges arktiske universitet.

Boka til Carl Emil Vogt handler ikke først og fremst om hva kong Haakon gjorde, men om hvordan kongen har blitt omtalt i forbindelse med andre verdenskrig. Forfatteren har sett på illegale aviser under krigen, nazistenes omtale av kongen, eksil-norske publikasjoner, dikt om kongen, politiske taler, memoarer, lærebøker i skolen og film. For det var krigen 1940-1945 som gjorde kongen til en heltekonge, en status både han selv og etterfølgerne Olav V og Harald V har hatt fordel av og bygget opp under. Boka starter med et eksempel på dette fra vår tid: Kongeparet Harald og Sonja inviterte til friluftsvisning av filmen «Kongens nei» i Slottsparken 21. september 2016. Dette var på dagen 59 år siden kong Haakons død, og det var en del av kongeparets 25-års-jubileum. Ti tusen mennesker møtte fram i regnværet. Slik løftet dagens kongepar fram en film som overvurderer kongens innsats i 1940 og svartmaler regjeringen Nygaardsvold.

Kong Haakon VII har blitt en mytisk helteskikkelse som har blitt tillagt bortimot overnaturlige og perfekte egenskaper. Under krigen trengte folket et samlende symbol mot tyskerne og Nasjonal Samling, så da er det lett å forstå at kongesymbolet H7 ble idealisert. Men dette fortsatte også etter krigen. Den første egentlige konge-biografien skrev Yngvar Hauge i tre bind fra 1955 til 1960. Her er enhver kritisk sans borte, kongen hylles og settes i kontrast til en sviktende regjering Nygaardsvold. Hauge gir til og med kong Haakon æren for to viktige beslutninger i april 1940 som han slett ikke sto bak: skifte av kommanderende general fra Laake til Ruge og opprettelsen av statsrederiet for handelsflåten, Nortraship.

Fra 1970 til år 2000 kommer det fram mer varierte og også noen få kritiske vurderinger av kong Haakon. Men i vår tid har Alf R Jacobsen fulgt opp Yngvar Hauges ukritiske konge-hyllest med boka «Kongens nei», som senere ble utgangspunkt for filmsuksessen regissert av Erik Poppe. Boka har vært solgt i stadig nye opplag siden 2011 og profileres fortsatt godt i bokhandlene. Sammen med filmen har mange fått det feilaktige inntrykk av at framstillingen til Alf R Jacobsen er slik det virkelig skjedde. I «Kongens nei» hører vi knapt om det regjeringen Nygaardsvold har all ære av, så som nei til tyskernes ultimatum natt til 9. april, nytt nei 10. april, det modige bytte av kommanderende general, og opprettelsen av Nortraship.

Kong Haakons storhet var utvilsomt at han var demokrat, respekterte Grunnloven og støttet den lovlige regjeringen Nygaardsvold. Forholdet mellom kongen og Ap-regjeringen ble svært tett under krigen. Fra et bunnivå i popularitet i 1940 fikk regjeringen Nygaardsvold økende støtte i det okkuperte Norge utover i krigsårene, også fordi regjeringen tjente politisk på kongens enorme popularitet. Regjeringen bidro også til kongens sterke stilling ved rosende omtale av kongen og med konkrete handlinger. Justisminister Terje Wold, som jeg har skrevet om, mente ved ett tilfelle at «(…) Lie og jeg der reddet kongedømmet og saken.» Denne Lie er statsråd Trygve Lie, som forfatter Vogt skriver om, men Wold er ikke nevnt i Vogts bok.

Carl Emil Vogts bok viser godt hvordan kong Haakons og hele det norske kongehusets stilling har blitt styrket av både realitetene og mytene rundt kongens innsats under krigen. Et poeng for Vogt er at tilhengerne av kongedømmet, særlig på den politiske høyresiden, ikke har vært avgjørende for at det har blitt slik. Men det at nesten alle republikanere i Norge, de fleste på venstresiden inkludert kommunistene, også har hatt høye tanker om kong Haakon har vært enda viktigere. Ja, de to tidligere Ap-statsministrene Johan Nygaardsvold og Einar Gerhardsen har kommet med nærmest gude-lignende omtaler av kong Haakon. Nygaardsvold sa i 1946 at kongen «var for vårt folk den ildstøtte som viste vei ut av ufrihetens ørken» i en tydelig referanse til Bibelen. Gerhardsen sa i 1945 at «Han gikk i spissen for sitt kjempende folk, hos ham var det aldri plass for tvil. Alltid fast i sin holdning, stor og modig.» Det stemmer ikke, kong Haakon var menneskelig, og også kongen tvilte et par ganger i april 1940.

Men tilbake til det jeg innledet med: i min korte tale til kong Haakon 17. mai 2015 sluttet jeg med å si at han var en svært god konge, og det mener jeg fortsatt. Boka til Carl Emil Vogt bør mange lese for å se hvordan ros av kong Haakon kan overdrives og hvordan konge-hyllest har blitt brukt politisk.