Gå til sidens hovedinnhold

Helsetjeneste i dyp krise – legetjeneste utfor kanten

Hvordan står det egentlig til med helsetjenesten i Tromsø kommune? Vel, kort oppsummert, sykepleierne gråter, og legene gråter de også.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg vet dessverre for lite om sykepleiernes situasjon ut over at det er ille, veldig ille. Men jeg vet en hel del om legetjenesten i kommunen, aller mest om fastlegetjenesten. Ord kommer til kort for å beskrive situasjonen, de sterke ordene er brukt opp. Krise, katastrofe, kollaps. Vi er forbi alt dette.

Jeg skal forsøke å male dere et bilde. Akkurat som de gamle tegneseriefigurene som løp utfor et stup mens de var for opptatt med noe annet, har hele fastlegetjenesten i Tromsø løpt for fort, mens de var opptatt av å ta seg av pasientene sine. Hele fastlegeordningen har løpt utfor stupet og henger der nå. For de av oss som har sett de gamle tegneseriefilmene, så vet vi at ingen av de henger der lenge, i luften, uten fotfeste, uten sikkerhetsnett under seg og ute av stand til å komme seg tilbake på trygg grunn.

Vi har hatt en nasjonal fastlegekrise i flere år. I vår kom handlingsplanen som skulle redde fastlegeordningen. Siden har alt bare blitt verre. Fastlegeordningen er en nasjonal og statlig ordning, og selv om den står for over 90% av alle kontakter med leger i helsevesenet har hverken stat eller regjering følt noe ansvar for ordningen. Den er stemoderlig behandlet i mange mange år. Prestisjen ligger i spesialisthelsetjenesten, dit går milliardene. Og hvor pengestrømmen går, dit følger ressursene. I helsevesenet er ressursene menneskene, altså legene, sykepleierne, helsesekretærene og mange andre yrkesgrupper. Vi er blitt offer for omsorgssvikt, og denne omsorgssvikten over år, har lagt premissene for tilstanden ordningen var i da covid-19 traff oss i mars og slo beina under oss. Handlingsplanen er «too litle, too late», vi drukner NÅ! Du roper ikke til noen som drukner: «Vent litt, vi skal bare ha et møte her om hvilken redningsbøye vi skal kaste til deg. Hva er egentlig problemet? Klarer du ikke å svømme? Synker du? Klarer du ikke å holde pusten? Trenger du en rød redningsbøye, eller kanskje en blå. Hva med en halv redningsbøye som er lilla? Du får en halv, men vi kan bare gi deg ¼ av denne halve nå, resten kommer de neste dagene»

Resultatet for fastlegetjenesten i Tromsø er nå en tjeneste hengende i løse luften, ute av stand til å redde seg selv. Og det haster, deler av ordningen er allerede begynte å falle, og 2021 kan bli året fastlegeordningen, som vi kjenner den, avgår med en brå død i Tromsø kommune. Noen må trekke fastlegeordningen inn på trygg grunn før det er for sent, og situasjonen blir nå verre for hver dag som går. Situasjonen går nå ut over innbyggernes akuttberedskap, legevakten. Primærhelsetjenestens siste skanse holder også på å forvitre. Ikke overraskende, da det er de samme fastlegene som er der også.

Vi kan ofte spøke litt med at badekaret på toppen av øya er bra for folkehelsen, bra for kommunen og dens innbyggere, men den er også kronen på verket av flere års vannstyring av kommunens økonomi. Var det verdt det? Var det verdt at barna våre nå må ta til takke med et dårligere skoletilbud? Verdt at ferdigbehandlede pasienter må ligge på sykehuset i mange uker? Verdt at svært syke og gamle mennesker må bo hjemme, mange år etter at de skulle vært på et sykehjem? Og var det verdt et kollaps av kommunens fastlegeordning?

Fastlegekrisen er gammelt nytt. Tromsø kommune, med politikerne i spissen har valgt å overse den. De viser til KS og Staten som ansvarlige, mens 81% av landets kommuner har innsett at de må gjøre noe for å redde ordningen, ifølge en ny rapport bestilt av KS.

Fastlegene i Norge er sannsynligvis den yrkesgruppen i landet med lavest sykefravær, nå er flere fastleger i Tromsø sykemeldt, de har begynt å falle. Og faller én faller flere, nå er det flere. Hvor skjør ordningen egentlig er, og hvor fort det er fare for liv og helse viste legevaktsstreiken oss. 25-30 leger i streik fordelt på hele landet, førte raskt til tvungen lønnsnemd. Flere har også sagt opp, både unge og eldre fastleger. Flere leter aktivt etter andre jobber, de vil vekk. Ikke vekk fra pasientene, men vekk fra en jobb som ikke lenger er mulig å stå i. Vi har strukket oss så langt vi kan, og vi har nå strukket oss for langt, og det er barna våre, partnerne våre og pasientene våre som betaler prisen.

Det finnes absolutt ingen rekruttering i Tromsø lenger, i den eneste byen i Nord-Norge som utdanner leger er det ingen som vil bli fastleger. Fastleger pensjonerer seg lenge før 67 år fordi de ikke klarer mer. Unge fastleger slutter og finner seg jobb på sykehusene, for selv om de bare står for 10% av kontakten, er det der prestisjen ligger, og ressursene.

Kommunens politikere har fortsatt et ørlite vindu, men det er lite. Arbeidsbelastningen til fastlegen må ned, og den må ned umiddelbart. Når gresset igjen blir grønt og kommunens befolkning begynner å våkne etter vinterdvalen er det for sent. Da finner de kanskje et stetoskop, og en reflekshammer i gresset, og kanskje, bare kanskje en hvit og stiv hånd som fortsatt holder fast i stetoskopet og som «gikk ned med skipet».

VI DRUKNER NÅ!

Kommentarer til denne saken