En realitetsorientering om Helse Nord er på gang blant ledende politikere i Troms og Finnmark. Høyres Anne Beit Figenschau er opprørt over det bedrøvelige og uverdige tilbudet ved Nyfødt Intensiv i Tromsø, som skal dekke hele landsdelen.

Helse Nord har gitt universitetsklinikken i Tromsø (UNN) beskjed om å velge mellom psykisk helse og rus ved et nytt Åsgård, eller nybygg for de mest sårbare og nyfødte. Begge er landsdelsfunksjoner.

Det er en snodig argumentasjon fra et helseforetak som på Helgeland insisterer på å bygge TO akuttsykehus til en befolkning på 70.000 mennesker, 10.000 færre enn i Tromsø by. Alle vet at det er ett sykehus for mye fordi det ikke er pasientgrunnlag for begge.

Samtidig er Aps gruppeleder Mari Siljebråten og fylkestinget i Troms og Finnmark dypt bekymret over hvordan Helse Nord svikter når det gjelder å sikre prioritering av Universitetssykehuset Nord-Norge sine høyspesialiserte behandlinger.

Det er et prisverdig engasjement fra Siljebråten og Figenschau. Men basert på erfaring vil ingen av dem komme noen vei i en dialog med Helse Nord. Der er forholdet til den nordnorske universitetsklinikken anstrengt og har vært det lenge.

Figenschau har helt rett. Det eneste som nytter er at politikerne står samlet for å skaffe bevilgningene i som må til. Ved UNN er man skuffet over at Tromsøs ordfører Gunnar Wilhelmsen toer sine hender fra sitt feriested i Frankrike og ikke vil engasjere seg. Også stortingsrepresentant Cecilie Myrseth er det taust fra. Hun er Aps helsepolitiske talsperson på Stortinget, normalt sett en sterk politiker, og bosatt i Tromsø der hun vet godt hva som rører seg.

Både Wilhelmsen og Myrseth burde vite at denne saken må adresseres høyere i helse-pyramiden. Til den mektige departementsråden Cathrine Lofthus i Helsedepartmentet og statsråd Ingvild Kjerkol.

Hvorfor lar de to helsetoppene Helse Nord drive rundt som en egen satellitt ute av bane - når kostnadene øker mens inntektene går ned? Er det slik at politikere og embedsverk ikke tar det alvorlig fordi det er i Nord-Norge? Handler det ikke dypest sett om mangel på likeverd?

Hvorfor skal Nord-Norge ha et universitetssykehus som ikke har samme tilbud som de andre helseregionene i landet? Det bør man jo helst ha en god forklaring på. Om det var Kjerkols eget lokalsykshus St. Olav i Trondheim som hadde en nyfødt intensiv i forfall ville hun da tenkt og handlet annerledes? Kjerkol har så langt snakket mye om Universitetssykehuset i Nord-Norge, men levert lite med substans.

Helse Nord har ikke bare elendig økonomi. Den skyldes blant annet at man ikke klarer å ta ned kostnader lønn og innleie av helsepersonell. Det stikker mye dypere. I årevis har helsedepartementet sett mellom fingrene med en praksis som skiller seg fra andre helseregioner. I nord har man fått lov til å la være å følge nasjonale standarder og kvalitetskrav.

Det er mye Helse Nord kan gjøre selv for å forbedre situasjonen uten å rope på mer penger fra staten. Dette er ikke noe man kan bevilge seg ut av. Realiteten er at Helse Nord har for høy aktivitet i forhold til rammetilskuddet fra Staten. Det utgjør i dag 70 prosent av inntektene. Men andelen blir ikke større fordi folketallet i nord går ned. Dermed gjør man for mange spesialiserte inngrep på for mange steder. Det er dyrt og ofte risikabelt for pasientene.

Innbyggerne i Nord-Norge har selvfølgelig lov å forvente at Helse Nord gjør den jobben som er nødvendig. Nemlig å prioritere og fortelle hvor de enkelte tjenestene i regionen skal være. Men en slik funksjonsfordeling vil Helse Nord ikke være i stand til å gjøre selv.

Helse Nord har en arvesynd og den er at man ikke setter foten ned for lokal påvirkning og heller ikke føler faglige råd. Konsekvensene kommer nå til syne og er ikke pent å se på. Disse spørsmålene kan ikke Ingvild Kjerkol og Cathrine Lofhus lengre unngå å svare den nordnorske befolkningen på.

Hva har de som eiere tenkt å gjøre med en situasjon som viser at det er forskjell på folk? Om du som mamma eller pappa får et nyfødt barn i Nord-Norge som blir kritisk syk kan du ikke forvente å få den samme hjelpen som i andre deler av landet. Det bryter fullstendig med kjernen i norsk helsepolitikk gjennom de siste 50 år.

Kanskje får Kjerkol og Lofthus snart tilbake de gamle pasientflyene som sendte små og store nordlendinger ut av landsdelen for behandling av alvorlig sykdom. For et nederlag det vil være, men det er dit vi er på vei.