Den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen har ført til en økt risiko for at Norge vil bli utsatt for sammensatte virkemidler, tidligere kalt hybride trusler. I tillegg vil den pågående NATO-utvidelsen trolig bidra til å endre Norges rolle i nord. I en eventuell konflikt vil trolig forsyninger og forsterkninger i stor grad måtte gå gjennom Norge også til Sverige og Finland, ut fra det faktum at Østersjø-området etter alt å dømme vil bli vurdert som for risikabelt til at det kan opprettes omfattende forsyningsruter som går direkte inn i dette området. Dette innebærer at norske havner og flyplasser trolig vil bli spille en mer omfattende rolle i en konflikt enn hva de gjør i dag.

I forbindelse med alliert mottak vil bidraget fra Heimevernet primært bestå i å stille styrkebeskyttelse, i hovedsak i form av vakt og sikring. Dette er en rolle hvor disse avdelingene allerede har opparbeidet en solid kompetanse innenfor objektsikring.

Styrkebeskyttelse utgjør et forholdsvis komplekst oppdrag, som foruten vakt og sikring også innebærer en rekke andre passive og aktive tiltak. Blant aktive tiltak kan nevnes fysisk sikring av installasjoner, et ansvar som må antas å tilligge den enkelte installasjonen selv, samt mottiltak mot eksplosive trusler. Sistnevnte vil innebære å avsøke aktuelle områder for mistenkelige gjenstander. Ved eventuelle funn må det gjennomføres en såkalt eksplosivrekognosering for å avklare om den aktuelle gjenstanden utgjør en eksplosiv trussel. Dette vil i sin tur følges opp med tilkalling av eksplosivryddere, kjent som EOD (Explosive Ordnance Disposal). Det er her verd å merke seg at i tilfeller hvor det er behov for bistand fra EOD, vil man kunne risikere å oppleve en samtidighetsproblematikk ut fra at disse avdelingene vil utgjøre en til tider svært begrenset ressurs.

I opptakten til en eventuell konflikt vil man også kunne oppleve at sabotasje og terrorangrep brukes om en del av de sammensatte virkemidlene en motstander benytter seg av for å destabilisere det norske samfunnet. Blant annet vil olje- og gassanlegg, kraftproduksjon, vannforsyning og annen kritisk infrastruktur kunne bli sabotert, gjerne ved hjelp av høyeksplosiver. Denne forventningen er blant annet basert på erfaringer som er blitt gjort i Ukraina under den hybride konflikten som fant sted i tiden mellom Russlands annektering av Krym-halvøya i 2014 og den russiske invasjonen tidligere i år. Her ble det blant annet gjennomført angrep mot sentrale aktører og kritisk infrastruktur i det ukrainske samfunnet ved hjelp av bombeanslag.

En mulig løsning på denne problematikken vil kunne være å opprette egne avdelinger med kompetanse på eksplosivrekognosering innenfor Heimevernet. De kan da utdannes i henhold til gjeldende regelverk, og deretter øves jevnlig ute på relevante objekter. Disse avdelingene vil også med fordel kunne samvirke med kjentmenn fra lokale HV-områder, og om nødvendig sammen med lokale ansatte. En naturlig organisering av denne typen avdelinger i Heimevernet vil være å plassere dem på et regionalt nivå. En slik utvidelse av Heimevernets kapasiteter vil kunne bidra til å redusere presset på EOD-avdelinger ved at Heimevernet da kan bekrefte eller avkrefte hvorvidt en mistenkelig gjenstand utgjør en faktisk trussel.

Samtidig vil man også kunne oppnå forhøyet effektivitet, ved at slike enheter kan bistå de som koordinerer EOD-avdelingene med å prioritere løpende oppdrag, ut fra hvor mye det haster med å fjerne den aktuelle trusselen. Dersom man også utvider mandatet til Heimevernets eksplosivrekognosering på en slik måte at de i skarpe situasjoner tillates å fjerne enklere trusler selv, vil man kunne lette trykket på EOD-avdelinger ytterligere, og samtidig redusere eventuell nedetid på samfunnskritiske installasjoner.

Et annet sentralt aspekt ved styrkebeskyttelse er vakt og sikring på sjøsiden av skip og havner. Per i dag må dette antas å være en sårbarhet, fordi vaktholdet her vil være mer komplekst ved at det også inneholder en undervannsdimensjon. I det man ikke lenger har samme tilgang til sjøgående kapasiteter etter nedleggelsen av Sjøheimevernet, bør det settes klare standarder for hvordan dette skal utføres. Oppdraget bør, uavhengig om det utføres med droner, dykkere eller fartøy, gjennomføres med faste mannskaper som er utdannet og øvd for den aktuelle tjenesten, og som bruker øremerket utstyr til formålet. Ideelt sett ville denne problematikken søkes løst gjennom en gjenoppretting av Sjøheimevernet eller eventuelt en etablering av tilsvarende kapasiteter i en noe nyere utgave.

Ut fra dette bør man kunne konkludere med at Heimevernets rolle i forhold til å beskytte alliert mottak og kritisk infrastruktur trolig vil bli større i tiden fremover. Selv om den jevne HV-avdeling innehar god kompetanse på selve kjerneoppdraget, altså vakt og sikring, vil det være nødvendig å vurdere både en utvidelse av Heimevernets kapasiteter, og i samband med dette et behov for å tilføre og vedlikeholde ny kompetanse til HV-strukturen.

  • Kronikken er en omarbeidet utgave av forfatterens artikkel i Norsk Militært Tidsskrift nr. 1/ 2023.