Det er med undring en leser Fredrik Heffermehls betraktninger rundt krigen i Ukraina i Nordlys 2. juni. Heffermehl er rystet over angrepet og den skaden det har forårsaket for mulighetene til å realisere en fredelig folkerettsbasert verdensorden. Så langt er vi enige. Men resten av artikkelen, slik jeg forstår den, handler fint lite om Russlands ugjerninger i Ukraina, men desto mer om hvor ille det står til internt i USA og med USA på den internasjonale arena.

Joda, det er mye en kan kritisere USA for. Ukraina før 24. februar i år var heller ingen mønsterstat. Men det meste av dette er irrelevant i forhold til det faktum at Russland har gått til krig mot en suveren stat og fører denne krigen med en brutalitet vi ikke har sett maken til i Europa siden 2.verdenskrig, i hvert fall ikke i dette omfang.

I stedet for å snakke om ‘USAs utvidelse av NATO østover’ burde en kanskje spørre seg hvorfor de øst-europeiske statene har vært så ivrige etter medlemskap i denne alliansen. Har Heffermehl vært inne på tanken om at det kanskje kan ha noe å gjøre med hvordan befolkningen der ble behandlet da de var under russisk innflytelse?

Et par eksempler kan kanskje friske opp hukommelsen. Stalin lot bevisst 2-3 millioner ukrainere sulte i hjel under den tvungne kollektiviseringen av landbruket på 1930-tallet. I årene etter at de baltiske statene var blitt innlemmet i Sovjetunionen ble titusener av deres innbyggere deportert til Sibir og andre fjerntliggende områder, de fleste for aldri noensinne å få vende tilbake.

Samme skjebne led hele tartar-befolkningen på Krim. De som overlevde frem til 1990-tallet fikk vende tilbake, men nå har de fleste dratt igjen etter at Russland ranet til seg halvøya i 2014.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning oppstod 15 suverene stater. En av dem var Ukraina som er et fullverdig medlem av FN, med de forpliktelser og rettigheter suverene stater har i henhold til FN-pakten, vår tids viktigste folkerettslige dokument. Det kan selvfølgelig Russland mislike. Men de kan ikke innenfor folkerettens rammer gjøre noe med det, utover å treffe tiltak på sitt eget territorium.

FN-paktens utvetydige krav til suverene stater om å respektere hverandres territorielle grenser og løse konflikter med fredelige midler blåser åpenbart Russland i. Å kalle overfallet en spesialoperasjon er bare ment for å tåkelegge.

Storbritannias statsminister Boris Johnson sammenliknet nylig Putin med en krokodille. Det var neppe ment som et komplement. De fleste kan vel enes om at krokodillen tilhører dyreverdenens mindre sympatiske skapninger. Men kanskje vil selv den betakke seg på å bli satt i bås med en statsleder som lar død og fordervelse regne ned over befolkningen i Ukraina.

Se hvordan de ukrainske byene ser ut etter at russiske tropper har fullført sine herjinger. Omfanget av de menneskelige lidelsene kan vi knapt fatte, selv om vi konfronteres med dem gjennom glimt i de daglige nyhetssendingene.

De som mener at den vestlige verden ikke bør støtte Ukraina med våpen bør etter mitt syn tenke over hva de ber ukrainerne om. Uten tilstrekkelig våpenhjelp vil Russland vinne denne krigen. Ukrainerne, de som har overlevd, vil få valget mellom å flykte eller å leve i et russisk lydrike styrt av den nevnte krokodillen.

Det vil også være en seier for den sterkeste rett. Det bør bekymre oss minst like mye som ukrainernes skjebne. Russland har i realiteten gått til krig, ikke bare mot Ukraina, men mot hele den FN-baserte verdensorden.