Produksjonen fra Ekofisk i Nordsjøen startet opp 15. juni 1971. Oljepengene begynte bokstavelig talt å strømme inn i statskassen.

Men alle visste hvor grensen gikk for å lete etter olje. Den gikk ved 62 grader nord.

Skillet gikk mellom fiskeri- og naturverninteresser på den ene siden, og industriinteresser og et ønske om lokal næringsutvikling på den andre.

Fra 2000-tallet ble imidlertid motstanden mot aktivitet i nord også knyttet til klimapolitikk.

Nord-Norge skulle vernes som naturreservat. Landsdelen fikk ikke stille til start da de første kapitlene i oljeeventyret ble skrevet. De nasjonale strategene den gang var oppmerksom på problemene det medførte, men de lot det skje.

Mesteparten av leverandørindustrien og arbeidsplasser ble nemlig konsentrert i Sør-Norge. I Stortingsmelding nummer 30 i 1973 om virksomheten på den norske kontinentalsokkelen, het det at «distriktspolitiske hensyn taler for en forskyvning nordover. I denne forbindelse kan nevnes at en for sterk aktivitet i sør i forhold til aktiviteten i nord, kan komme til å trekke arbeidskraft og kapital bort fra de nordlige distrikter».

Og det var nøyaktig det som skjedde. Befolkningstallet i Rogaland og Hordaland skjøt umiddelbart fart. Lengre nord ble det stående stille.

Nå kan denne historien gjenta seg når den norske vindkraftindustrien skal utvikles. Det blir en hovedpilar når Norge trenger mer nett og mer kraft. Spesielt i Nord-Norge, der vindkraft på land trolig har svært begrenset potensial på grunn av sterke konflikter med samiske interesser og reindriften.

Havvind er en helt annen sak. Inngrep og faren for varige naturødeleggelser er små sammenliknet med landbaserte anlegg.

Arealkonfliktene til havs er dessuten mindre og enklere å løse. Ja, det finnes annet næringsliv som bruker havet. Både reiseliv, oppdrett og fiskeri. Men sjømat- og fiskeriorganisasjonene viser flere steder vilje til dialog, særlig når det gjelder flytende installasjoner.

Havvind i Norge er ikke lønnsomt og vil heller ikke være det i mange år fremover. Men det er likevel interessant for investorene fordi staten er villig til å gå inn med store subsidier. Risikoen for tap er liten selv om prosjektene er ulønnsomme i den første fasen. Det vil gjøre fremtidige konsesjoner ettertraktet.

I Nord-Norge peker områder på Helgeland og nord for Tromsø seg ut som særlig interessante. I kretsløpet rundt produksjonen kan man også utvikle ny industri, som ved Grøtsund utenfor Tromsø.

Utenfor Nord-Norge blåser det ulikt med Nordsjøen. Vinden fra Nord-Norge vil derfor bli avgjørende for å balansere produksjonen i Nordsjøen.

I Tromsø er det i ferd med å bli utviklet planer som kan gjøre Nord-Norge til en del av den nasjonale satsingen på havvind. Området har både dypvannskai, kort vei til fremtidige felt til havs, og optimal geopolitisk beliggenhet i forhold til å hevde norske interesser i nord.

Men først må forskning identifisere hvilke områder som egner seg best og kan tas i bruk. Det haster det med å få på plass. Landsdelens eget breddeuniversitet i Tromsø er allerede i gang med å innhente og systematisere denne kunnskapen.

Dersom målet er å unngå konflikter og samle oppslutning om det grønne skiftet, behøver man ikke snakke med veldig mange i Nord-Norge før man forstår at havvind er et foretrukket alternativ. Men dette forutsetter at hele landet får stille til start gjennom utlysning av konsesjoner.

Nei til industri nord for 62.breddegrad har ikke Norge råd til noen gjentakelse av.

Hele kysten må være med, ellers lager Norge seg en lang motbakke politisk, og i opinionen. Allerede nå burde myndighetene peke på aktuelle områder i nord som kan bli en del av tildelingen ved den første konsesjonsrunden i 2025.

Men fremfor alt må usikkerheten rundt elektrifiseringen av Melkøya ryddes av veien. Det er naturlig at Equinor tar et eget ansvar, og kostnadene ved det uten å lempe det over på befolkning og næringsliv i nord.

Equinor har fått store skattepakker fra fellesskapet og har store overskudd. Selskapet som nå ivrer for elektrifisering av gassanlegget i Hammerfest, må løse det med tilførsel av energi fra havvind.

Hvis ikke, risikerer Equinor å få rollen som samfunnsfiende i nord. Selskapet har fra før av et frynsete rykte på grunn av sin motvilje mot å skape ringvirkninger på land i Nord-Norge.

Det høres brutalt ut, men sannheten er at Melkøya-planene i dag oppfattes som den største trusselen både mot initiativene på Grøtsund og en mengde andre industriprosjekter i Nord-Norge.

Det vil gå på bekostning av annet næringsliv og føre til et stort tap av arbeidsplasser som nå baserer seg på den eksisterende kraften i landsdelen.

Heller ikke en slik strategisk feil har Norge råd til.

Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys.