Gå til sidens hovedinnhold

Havets gull eller “grønne” jobber i Berlevåg?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

På nyåret fikk vi en skikkelig overraskelse da vi fant ut at Rákkočearro vindkraftverk er bygd i nedbørfeltet til Berlevåg vannverk, Trinn II bygges i samme nedbørfelt og Trinn III er planlagt i nedbørfeltet til reservevannkilde.

Vi sendte brev til Berlevåg kommune, Mattilsynet og statsråd Tina Bru i Olje- og energidepartementet med spørsmål om man har sørget for å sikre natur og vannforsyning mot utslipp av miljøgifter fra rotorbladene i kraftverket. Videre oppfordret vi Tina Bru til å avslå kraftlagets søknad om utsatt frist til Trinn III. Seks uker senere har vi ennå ikke fått svar fra noen av myndighetene.

Fisken er en fornybar ressurs, og Finnmark har lange tradisjoner med fiskeri og eksport - og med at sentrale myndigheter omfordeler tilgang og rettigheter til ressursene. Etter nye grep i forvaltninga rundt 1990, fikk mange bedrifter og fiskevær i Finnmark store økonomiske problemer, så også i Berlevåg. I dag går fiskeriene godt, både på hav og land, satsinga på egen kystfiskeflåte og landanlegg har vært vellykket.

Gjennom årene er det brukt store midler på omstillingsprosjekter i Berlevåg, og de fleste forsøk har endt med havari. Vindkraft, hydrogen- og ammoniakkproduksjon er i samme kategori, bare med mye større risiko. Når staten rundhåndet deler ut midler og løyver for “grønn” industri og “grønn” omstilling, bør alle ha fokus på å sikre merkevare og hjørnesteinsbedrifter som driver med produksjon og salg av ren mat fra ren natur.

I dag er det tre selskap som eksporterer fisk fra Berlevåg. For næringsmiddelindustrien må vannet selvsagt være garantert fritt for farlige forbindelser. Vindkraftverk medfører daglig tilførsel av mikroplast, epoxy og andre farlige giftstoffer, og med det trusler mot drikkevannet. Verdensmarkedet krever kvalitet. Om det blir kjent at fisken behandles med vann med miljøgifter og hormonhermere i Berlevåg, vil det kunne få alvorlige konsekvenser.

Det har hendt før at sjømatfabrikker er lagt ned pga vannproblemer. APs Støre og Barth Eide har nok ikke store kunnskaper om fiskeri og salg av fisk på verdensmarkedet, de vil helst snakke om det de kaller "grønne" jobber. De snakker ikke om risikoen, og heller ikke om verdiene av fiskeriene og fiskeriforvaltninga. De nevner ikke forurensing av epoxy og bisfenol A i vegetasjon og vann. Heller ikke faren for utslipp av olje ved havari. (Hver turbin har ca 3000 liter olje, 90 meter over bakken.) Dette er mer enn merkelig.

Hva med det franske investeringsfondet som har kjøpt rettigheter i kraftselskapet? Har de som mål å utvikle det lille fiskeværet på Varangerhalvøya? Og hvordan gikk det med Vardø og Røkke?

Ikke alle tenker kvalitet og sikkerhet. Noen legger gjerne både drikkevannet, fisken og verdensmarkedet i potten for å gamble med ”grønn” omstilling. Vindkraft-gamet er et resultat av et politisk pokerspill gjennom mange år. Rundhåndet deler regjeringa ut midler og løyver til investorene, lokalsamfunnene må ta støyten og gis ingen garantier om noe går galt.

Kvalitet krever strenge krav fra ledere i næringslivet. Kommunene er ansvarlig for å sikre vannkvaliteten. Jeg regner med at ledelsen ved stedets tre fiskeriselskap forlanger politisk støtte og uhildet og kvalifisert informasjon om risiko for forurensing. Noe annet vil være merkelig. Som et minimum trengs et overvåkingsprogram med analyser av jordsmonn og vann for aktuelle miljøgifter.

Vi har ikke bruk for vindkraft, og påfunnet om vindkraftverk på Rákkočearro, midt i nedbørfeltene til vannverket og reservevannkilden burde vært avvist prompte. Anlegget av Trinn II er i gang, og utsatt frist for Trinn III er søkt. Så får vi se om Høyres Tina Bru tar ansvar og avslår søknaden.

Les: Motvinds brev til OED, Mattilsynet og Berlevåg kommune

Kommentarer til denne saken