Gå til sidens hovedinnhold

Hat og kjærlighet i Hamsun-debatten

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Professor Henning H. Wærps innlegg om Hamsun i Nordlys forleden var befriende saklig og uten den moralisering som er så påtrengende i Ståle Dingstads strøm av kronikker i alle landets aviser.

I forlengelse av professor Wærps innlegg er det fristende å se Hamsun-debatten som et særnorskt fenomen, med en særegen historie.

Om man spør en opplyst norsk borger om navnet på noen av dem som sviktet i april 1940, vil vedkommende svare at han husker bare to navn, Quisling og Hamsun. De øvrige, de som etter krigen ble dømt for grove krigsforbrytelser og etter hvert ble skutt på Akershus festning, er for lengst glemt.

Men Hamsun blir vi liksom aldri ferdig med. Han er det norske folks desiderte favorittnazist, det er ham det er viktigst å ta avstand fra, muligens fordi vi kjenner ham så godt og har beundret ham så lenge.

Denne mekanismen kalles av noen for Skavlan-syndromet.

Til Knut Hamsuns 70-årsdag i 1929 skrev Einar Skavlan, mektig redaktør i Dagbladet, en biografi om den store dikteren. Biografien var preget av nesegrus beundring.

Noen år etterpå gikk Hamsun hen og ble nazist, noe Skavlan aldri tilga ham. Etter krigen var derfor Dagbladet den ivrigste av alle norske aviser til å forfølge Hamsun og kreve ham straffet. Redaktør Skavlan fikk liksom aldri gitt tydelig nok signal om at hans Hamsun-beundring definitivt var over.

En seinere redaktør i Dagbladet, den fargerike og hardtslående Arve Solstad, holdt under Hamsundagene på Hamarøy en gang i 1990-åra en engasjert tale der han redegjorde for det lange og motsetningsfylte samlivet mellom Hamsun og Dagbladet, og der han til slutt beklaget den måten Dagbladet hadde behandlet Hamsun på etter krigen.

Vi som var til stede, satt som tente lys, og vi forsto at ingen ting er så bittert og ingen smerte sitter så dypt og varer så lenge som forsmådd kjærlighet, verken i politikken eller i litteraturen. Og kanskje er det nettopp det som ligger og ulmer innerst i deler av den norske Hamsun-debatten: Noen av dem som har elsket Hamsun, får aldri hevn nok! De andre norske nazistene er vi bare måtelig interessert i, for dem har vi alltid foraktet, men Hamsun har vi elsket, og derfor er det så viktig for noen å signalisere at vi aldri kan tilgi ham.

Kanskje er det nettopp denne farlige blandingen av hat og kjærlighet Hamsun skriver om i en av sine romaner: «Jeg har ikke om mord å fortelle, men jeg har om gleder og lidelser og kjærlighet. Og kjærlighet er like heftig og farlig som mord».

Kommentarer til denne saken