Vi står foran de kanskje viktigste to uker siden Muren falt og Sovjetunionen gikk i oppløsning for 30 år tilbake. Ved sin telefonsamtale 30. desember ga presidentene Biden og Putin litt substans og atmosfære til de møter som skal finne sted 10., 12. og 13. januar, først mellom russiske og amerikanske eksperter, deretter i et eget forum for NATO-land og Russland, og så – nærmest som en oppsummering av det de foregående møter måtte åpne for – et møte i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) som vil få som oppgave å gjennomgå status og eventuelt reforhandle og følge opp Minsk-avtalen av 2015, avtalen som regulerer den skjøre våpenhvilen – som begge parter bryter jevnlig - mellom regjeringen i Ukraina og opprørsstyrkene i Donbassregionen. Utfallet av denne møteserien vil få avgjørende betydning for hvilken sikkerhetssituasjon europeere skal leve med i tiårene fremover.

Etter telefonsamtalen med president Joe Biden 30. desember, som president Vladimir Putin tok initiativet til, sa han at han har tro på at de forestående møter og forhandlinger vil føre til framskritt og etablere en effektiv russisk-amerikansk dialog basert på gjensidig respekt og hensyn til hverandres nasjonale interesser. Vi fornemmer at Putin er lettet. Han har drevet et høyt spill og gjennomført det som statsvitere ville betegne som opptakten til påtvunget diplomati, ved å holde rundt 100.000 soldater i truende posisjoner nord, øst og syd for Ukraina over lang tid. Ikke bare er kostnadene blitt meget store, rent økonomisk; i tillegg har det blitt stor fallhøyde for Putin på hjemmebane om han mislykkes.

Det er store variasjoner i de refleksjoner som gjøres i mediene om hva som kan være bakgrunn og motivasjon for den retorikk vi hører fra politiske og militære ledere i Russland, anført av Putin. Det tegnes et trusselbilde i Kreml som vi har problemer med å gjenkjenne, langt mindre ha forståelse for. Det er ikke så rart, da det som måtte være reelle trusselbilder suppleres med innbilte, endog egenproduserte, falske bilder av regimet selv. I en radiotale i BBC 1. oktober 1939 kom Winston Churchill med dette berømte hjertesukk: “Soviet Union foreign policy is a puzzle inside a riddle wrapped in an enigma, and the key is Russian nationalism.»

Putin bedriver en slags semantisk infiltrasjonsprosess på hjemmebane hvor nasjonalisme-begrepet skal favne den russiske sivilisasjon. Det skal også favne og beskytte den ortodokse kristentro. Churchill så nok mye av dette, innbakt i det kommunistiske statssystem under Josef Stalins ledelse, men rasjonaliserte det til et samlegrep: russisk nasjonalisme. Uansett, det kan bli krevende for alle nabostater med befolkning som har innslag av mennesker med slavisk etnisitet og ortodoks tro med den retorikk som Putin bruker om dagen. Vi har minimalt av dette i vårt land, og kan vise til fredelig sameksistens med det russiske folk gjennom ca. 1000 år.

Nordområdene er i det hele tatt svært ulikt den region hvor konflikten nå utspiller seg sør i Europa, både hva historie, demografi og relasjoner mellom nabostater og -folk angår. Regionen integrerer ulike politikkområder i Norges forhold til Russland, med virkemidler for å fremme miljøvern, økonomiske interesser og norsk suverenitet, og som tydeliggjør mange varige trekk ved den norsk utenrikspolitiske tradisjon. Delelinjen i Barentshavet mellom norsk og russisk sokkel, som ble avtalefestet i 2010 (undertegnet av vår nåværende statsminister og den gang utenriksminister, Jonas Gahr Støre), og etableringen av et forvaltningsregime for fiskeressursene i den såkalte gråsonen, som Russland respekterer, er ikke mindre enn en bragd av en småstat å få til i sitt forhold til en stormaktnabo som har store ambisjoner og sikkerhetsbehov i samme geografiske område. At Norge også generelt har fått folkerettslig avklaring av kontinentalsokkel og økonomiske soner, også rundt Svalbard, er av stor verdi i ivaretakelsen av vitale nasjonale interesser i Barentshavet og Polhavet.

Det at Russland demonstrerer å være en stat som ser militær makt som et viktig utenrikspolitisk virkemiddel gjør det selvsagt nødvendig å se grundig på hvilken rolle militære styrker bør spille i Nordområdene, sett fra et norsk synspunkt. Militær tilstedeværelse har som formål å påvirke omgivelsene til å akseptere at man gir prioritet til sine interesser og verdier i et område. Hvis andre stater opplever at Norge ikke opererer marinefartøyer i områder hvor vi hevder å ha interesser, vil de konkludere med at interessene er begrenset. Tilstedeværelse gir også myndighetene evne til å håndtere episoder og utfordringer på lavest mulig spenningsnivå, slik at man unngår en opptrapping i en allerede spent situasjon. Slik sett vil militær tilstedeværelse gi norske myndigheter større handlefrihet. Kystvakten kan ikke erstatte havgående marinefartøyer i denne funksjonen i en spent situasjon.

Det tegner seg store utfordringer, men også muligheter til utforming av en sikkerhetspolitikk som inn i fremtiden kan ivareta dette interesseområdet på en god måte. Utenriks- og forsvarspolitikk må ses i nøye sammenheng, og særlig må de store klimaendringene i Arktis bli en del av en helhetlig politikkutforming og valg av strategier. Dette er forhold som den nye forsvarskommisjonen må se grundig på når den nå på nyåret tar fatt på sitt arbeid. I tillegg må kommisjonen utdype og helst forsere forsvarssamarbeidet med de nordiske land, hvor verdigrunnlag og sikkerhetsutfordringer er sammenfallende i meget høy grad. Dette blir særlig viktig om NATO-samarbeidet endrer karakter med ny president i Det hvite hus i januar 2025 og med sterkere innslag av illiberale verdier i de konsensusvedtak alliansen skal gjøre i årene som kommer. Utviklingen i Tyrkia er av en annen karakter, og minst like urovekkende.

Jeg ønsker alle Nordnorsk debatts lesere et godt og fredelig nytt år!