Gå til sidens hovedinnhold

Har nordnorsk fiskerinæring meldt seg ut av korona-dugnaden?

Mens de fleste av oss er innestengt av pandemiske årsaker, kjemper fiskeriindustrien i nord for retten til å bruke utenlandsk arbeidskraft. Sjøl finner jeg ikke en eneste ledig jobb i næringa i Navs katalog over ledige stillinger.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det burde ha vært flust av slike annonser dersom det var riktig at fiskeriindustrien virkelig ønsket å ansette nordmenn, i en skreisesong hvor hele nasjonen deltar i dugnaden mot smittespredning.

At industrien trenger en spesialkompetanse som bare finnes i Polen og Litauen for å sløye torsk, lyder også ganske hult.

En nødvendig smittebølge

Det hersker liten tvil om at industrien trenger importert arbeidskraft når skreisesongen er i gang for fullt. Spørsmålet er likevel om næringa denne gangen har gjort det den kan for å begrense importen av arbeidskraft, og dermed smitte, slik vi andre i snart et år har vært nødt til å gjøre.

Jeg vet at et isanlegg på land ikke nødvendigvis er drømmearbeidsplassen for permitterte eller arbeidsledige nordmenn. Men hvis stillingene ikke lyses ut på det norske arbeidsmarkedet i ei tid med stor arbeidsledighet, er det kanskje ikke rart at arbeidskrafta må hentes fra utlandet.

De fleste av oss har vært i alarmberedskap i et snart år. Vi har unngått reiser, enten det har vært i jobb eller til familie, som ikke har vært strengt nødvendig. Kulturlivet har sugd på tommelen, og restaurantnæringa og reiselivet har stengt sine dører når de har fått beskjed om det.

At skreien nå siger inn til kysten av Nord-Norge kommer ikke som noen overraskelse. Snarere tvert imot. Den gjør det til samme tid hvert eneste år. Det samme gjør de innleide arbeiderne fra Polen og andre EØS-land. Og dermed også utsiktene til en ny smittebølge.

En nødvendig smittebølge, skal vi akkurat nå tro fiskerinæringen.

For de er avhengig av denne arbeidskraften, hevdes det. Forklaringen varierer mellom om et krav om en spesialkompetanse som bare skal finnes utenfor landets grenser, og mangel på norsk arbeidskraft.

Også i ei tid hvor grensene langt på vei er stengt, og vi andre knapt nok har lov å bevege oss utendørs, langt mindre på vår egen arbeidsplass.

Nordnorsk spesialkompetanse

I snart et år har altså næringa hatt tid til nasjonal kompetanseheving, dersom den hadde hatt et oppriktig ønske om å delta i den såkalte dugnaden.

Det er noen år siden jeg sjøl jobba i fiskerinæringa. Den eneste kompetansen jeg hadde med meg da jeg stilte meg opp ved siden av sløyekaret, var kunnskapen om å bannes på nordnorsk. En ubrukelig kompetanse i dag, antakelig, fordi det ikke lenger snakkes norsk på gulvet i norsk fiskeriindustri. Næringa har utvilsomt tatt en rekke teknologiske steg siden den gang, men det det er fortsatt en relativt overkommelig oppgave å ta imot fisk.

Til sammenligning tar det 163 timer å utdanne en vekter som skal beskytte oss mot terrorisme på norske fly og flyplasser. Da har jeg inkludert 112 timer fjernundervisning og det som kalles hjemmearbeid.

Det hadde også vært mulig å ta lønnsgrep som gjorde næringa mer attraktiv, i stedet for å overlate lønn og sosiale kostander til selskap utenfor norsk kontroll.

Snakker ikke om lønn

Men næringa snakker lite om lønnsnivået når de skal forklare hvorfor de ikke ansetter nordmenn. De snakker lønnsspørsmålet bort i kompetansekrav. At det også i fiskerinæringa er avslørt arbeidsforhold for utenlandske arbeidere som sterkt minner om sosial dumping, er et ikke-tema.

Vi nordlendinger har akseptert et lønnsnivå som ligger langt under landsgjennomsnittet. Deler av fiskerinæringa forventer at vi skal krype enda lenger ned på lønnsstatistikken, til et lønnsnivå tilpasset et polsk eller litauisk arbeidsmarked.

Vi trenger, som jeg skrev innledningsvis, utenlandsk arbeidskraft i Nord-Norge. I et normalår trenger vi mange flere. Og vi trenger arbeidsgivere som legger forholdene til rette for at de utenlandske arbeidstakerne skal bli boende i Norge.

Men i år trenger vi ei næring som deltar i smittedugnaden. Og som får drahjelp fra Nærings- og fiskeridepartementet.

Det ser vi dessverre lite til.

Kommentarer til denne saken