Norge trenger dessuten – i økende grad - en redusert importavhengighet.

Motstanderne av et mer økologisk landbruk ønsker å fremstille dette som en fordyrende produksjon, i forhold til den konvensjonelle. I en nasjonal og langsiktig sammenheng kan imidlertid en mer naturvennlig matproduksjon snart bli billigere enn med dagens stadig dyrere innsatsfaktorer. Om offisiell politikk virkelig skal være økte nasjonale ressurser på bekostning av import må dette gi plass til langt flere husdyrbønder. Det skal jo som kjent flere bønder til for en fullstendig og bærekraftig utnyttelse av arealene.

Mange traktortimer (og diesellitere) til fjerntliggende leie-teiger kunne vært spart.

Norge har i dag et omlagt areal på under 5 % , til tross for økt etterspørsel av økologiske produkter. Økt import er verken bærekraftig eller klimavennlig – med fossil transport.

En økt økologisering vil innebære lavere utslipp av den svært potente lystgassen (N2O), vi vil oppnå et sunnere mikroliv i jorda, en bedre karbonbinding – og enga vil kunne tåle mer ekstremvær, som vi vet vil komme.

Et lavere forbruk av kunstgjødsel vil i tillegg redusere energiforbruket, som nettopp i dag er basert på naturgass med fossile avgifter.

For øvrig vet vi – og et fremsynt landbruksdepartement - at verdens fosfatreserver er begrenset.

I tillegg medfører en økologisering strengere krav til etisk husdyrhold, f. eks. romsligere arealkrav og mer utegange.

Og alle husdyrprodusenter burde vel i prinsippet oppmuntres økonomisk til en omlegging av sitt jordbruk i pakt med den sirkulærøkonomi som offisielt etterstrebes som ideal ?

Dessuten burde bøndene kunne bli mer selvforsynte også med elektrisk kraft. Med bedre finansiering kunne mange driftsbygninger få solcellepaneler på taket, og ved kysten kunne trolig flere bønder kunne gå sammen om vindturbiner i liten skala.

Med andre ord : norsk landbruk KAN bli både mer klimavennlig og naturvennlig – om her finnes en politisk vilje.

Den nye landbruks- og matminister Sandra Borch fra Lavangen har åpenbart en sterk vilje til reformer - og tydelig evne til nødvendige gjennomslag i en regjering som innser at man må redde det som reddes kan - etter Fremskrittspartiets mangeårige rasering av norsk matproduksjon.