Jeg har vokst opp i en familie hvor engasjement og «dugnadsarbeid» har vært selvsagt. Begge mine foreldre har tatt trenerroller, stått i kafeer og hatt loddsalg gjennom hele min oppvekst. Som barn oppfattet jeg aldri at dette var en belastning for dem. Dagene ble rett og slett planlagt rundt disse hendelsene, som om de var like selvfølgelig som å gå på jobb eller skole.

På mitt første selvstendige arrangementsmøte som 14-15 åring fikk jeg en realitetsorientering. Det var ikke like lett å få folk til å ta på seg oppgaver som jeg hadde trodd. Ulønnet arbeid var noe man ville gjøre minst mulig av.

Nå har jeg selv blitt mamma, og jeg har stor respekt og beundring for alle de flotte menneskene som ukentlig står på for at mine barn skal ha et variert aktivitetstilbud i kommunen. Fotball og turn passer ikke for alle. Dessverre vet jeg at flere lag og foreninger nå vurderer redusert aktivitet eller nedleggelse grunnet problemer med nyrekruttering til styregruppene.

Det har vel aldri vært lett å få noen til å ta på seg styrearbeid, men nå, post-korona, virker det nesten umulig. Etter to år med hvile, skulle man tro det ville gå relativet greit å finne engasjement blant foreldregenerasjonen. Men det virker heller som om at vi nå har fått smaken av «det gode liv».

Den ukeplanen som før var fylt med treninger, møter, pengeinnsamlinger og dugnader ble plutselig tom. Under pandemien fikk vi en unnskyldning for å holde oss hjemme - og det blir gjerne fremstilt som utelukkende positivt. Man oppnår hvilepuls, har tid til familien og klarer endelig «å si nei».

Eller handler det om at vi rett og slett er blitt late? Ble hvilepulsen til dovenskap? Ble tiden med familien egentlig tiden hvor mor og far kom seg gjennom utallige serier fra sofaen og barna mye tid på telefon eller spillkonsoll?

Er det «å klare å si nei» egentlig bare en unnskyldning for at man ikke gidder? Om så, vil det komme og bite oss i ræva en dag.

Det at fysisk aktivitet bør innarbeides fra barnsben, er godt dokumentert. Økt fysisk aktivitet hos barn gir lavere risiko for livsstilsykdommer og har positiv effekt på læringsevnen. Videre viser det seg at mange av disse fordelene er vanskelige å ta igjen som voksne. For aktive barn blir til aktive voksne.

Organisert idrett gir også verdifulle psykososiale ferdigheter som barn har hatt begrensede muligheter til å utvikle de siste årene. Forrige uke vant «mitt» håndballag sine første kamper. Vi har gått på mye tap og slitt en del mot større, mer veletablerte klubber. Men endelig løsnet det. Den gleden, mestringsfølelsen og samholdet som de barna kjente på kan ikke måles i penger. Slike opplevelser setter spor langt ut over det vi kan forestille oss.

Mennesket er relativt lat av natur. Vi har i utgangspunktet et ønske om å gjøre minst mulig om ikke belønningen eller straffen er høy nok. Det vil være urealistisk å forvente at en gutt på 10 år skal se de fordelene som kommer 20 år frem i tid. Derfor faller denne oppgaven på oss som har kommet opp i denne alderen. Både som forelder, besteforelder eller bare generell samfunnsborger, er det å legge til rette for fysisk aktivitet noe av det beste vi kan gjøre for den kommende generasjonen.

Jeg har full forståelse for at det er deilig med fritid. Men alternativet til det dugnadsarbeidet lag og foreninger i dag krever, vil være å fjerne tilbudet eller øke medlemsavgiften for å ansette noen til de aktuelle posisjonene. Gi trenere, kafevakter og styremedlemmer god lønn for timene brukt. Det har de færreste økonomi til.

Vi tenker kanskje at vi ønsker at barna skal ha valgmulighetene, men at «noen andre» kan gjøre det? Beklager å måtte si det - «noen andre» er oss. «Noen andre» har stort sett de sammeutfordringer som deg selv og «noen andre» har også akkurat like mange timer i døgnet.

Men, som den evige optimisten jeg er har jeg trua på at dette kommer til å ordne seg. At vi kjenner vår besøkelsestid. At alle de mindre lag og foreninger, som gir mangfold og valgmuligheter vil bestå. For, det handler ikke alltid om oss, men om neste generasjon.

Så derfor ber jeg dere alle – engasjer dere! Tilby ditt bidrag, lite eller stort. Møt opp på årsmøtene. Om alle gjør litt, går det hele så mye lettere.