I løpet av kort tid har Trond Giskes lokallag rukket å bli landets største Arbeiderparti-lag, med over 3000 medlemmer fra hele landet.

I sin over en time lange tale til årsmøtet i Nidaros Sosialdemokratiske Forum, plasserte Giske sitt eget Ap-lag som en slags arvtaker til Arbeiderpartiets historie og sjel.

Kanskje er det overmot. Men Giske gjør det på en snedig måte. Han påpekte innledningsvis at han er i Folkets Hus, og han gjør det dessuten med et geografisk glansnummer, med Tranmæl-rommet som symbol og metafor.

Og hva mer er; han gjør det personlig med en fortelling om sin egen tante, i selve hjertet av den norske arbeiderklassen. Og historisk, med skarpt sideblikk til den politiske innrammingen av den norske vannkraften, som ble meislet ut av nasjonale strateger på slutten av 1940-årene.

Og Giske gir etter hvert innholdet enda mer dybde. Den som ser talen vil kanskje legge merke til at han snakker enda bredere trøndersk enn til vanlig.

Kanskje viser han også med valget av begrepet Nidaros at han står i en tusen år lang tradisjon med trønderjarlene mot kongemakten.

Fra posisjonen som outsider maner han frem en besk kritikk av absolutt alt det dagens ledelse i Arbeiderpartiet står for.

Man kan ta det setning for setning, og det er også formulert som en ramsalt kritikk av Støres lederskap: Mumling om markedet, mangel på handlekraft, manglende forankring i folket, topptungt apparat med partibyråkrati og PR-strateger som ikke kan noe som helst om det lokale Norge.

Giskes tale var så full av sprengkraft rett inn i dagens Arbeiderparti, at det er uunngåelig å se det som noe annet enn et steg på veien mot full konfrontasjon.

Han skildrer et parti det det er umulig å påvirke, der det er vanskelig å beholde håpet, fordi avmaktsfølelsen blir så stor når politikken i økende grad formes ovenfra og ned.

For Jonas Gahr Støre handler det nå om å avverge den åpne trusselen Giske utgjør før landsmøtet om tre måneder.

Han vil få hjelp av kommentariatet. Hovedstadens høyreaviser ser ut til å elske Jonas. De hyller statsministeren som reiser til Paris, som lytter til eksperter, og som forsvarer hele logikken i et kraftmarked der alt har gått galt.

På den annen side misliker de Giske dypt og intenst, med dryppende sarkasmer om hundefløyter og gamlinger.

Støre selv nikker kanskje anerkjennende til anerkjennelsen han får, med hurrarop fra de som leverer et konstant forsvar for elitene og det bestående.

Når en Ap-statsminister hylles av landets ledende borgerlige aviser, er det en giftpille eller et bidrag til bygging av omdømme i forhold til partiets kjerne og grunnlag?

Det reflekterer neppe verken Jonas selv eller McKinsey over. Men Giske er slu. Han vet at Arbeiderpartiet har en annen tilhørighet og en annen identitet, som han utnytter maksimalt til sin fordel.

Talen i Trondheim varsler at kampen om Arbeiderpartiets retningsvalg er ute i åpent lende. Partiet med sin historiske monolittiske maktbase på Youngstorget, har fått sin egen indre opposisjon.

Hvor sterk den er, vet vi ikke sikkert før på landsmøtet i mai.

Den trønderske ladejarlen har snakket Oslo-makten midt i mot. Nå er det bare å vente på svaret fra makten.

2023 kan bli et avgjørende år i Arbeiderpartiets moderne historie.

Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys.