Gå til sidens hovedinnhold

Hans Nielsen Hauge satte også spor i nord

I april i år markerer vi at det er 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Bondesønnen ble allerede i 20-årsalderen en kjent predikant med et landsomfattende virke og innflytelse i privatliv, næringsliv og samfunnsliv. Dette skjedde en hel generasjon før Læstadius og hans bevegelse. Hauge kom egenhendig til Tromsø i 1803 - for det meste til fots - og det finnes mye historisk stoff omkring besøket i landsdelen. I Elverhøy kirke i Tromsø kan man se et portrett av han ved siden av selveste Luther.

En aprildag, da han var 25 år og arbeidet under åpen himmel, opp­levde Hauge sitt åndelige gjen­nombrudd. Han følte noe overnaturlig og gud­dommelig og merket en sterk trang til at andre skulle få del i det samme. Hauge ga seg ingen ro eller tenkepau­se. Noen prekestol trengte han ikke, han skulle forkynne Bibelens ord fra Gud langs veiene, i husene og overalt hvor det bød seg en anledning. Hauges personlige og naturli­ge appell viste seg å være sterk.

Bøker kom også i rekke og rad fra Hauges hånd. De ble spredd rundt i landet helt opp til Finnmark. På kort tid ble han Norges mest leste for­fatter. En regner med at minst 100 000 mennesker leste hans bøker i løpet av de første tre fire år. Den gang hadde Norge i underkant av 900 000 innbyggere hvorav 90% var bønder.

For 250 år siden var Norge et strengt og lovregulert samfunn. Den såkalte konventikkelplakaten forbød samlinger blant bøndene, og løsgjengerloven gjorde at reisevirksomhet var stengt ned for vanlige folk.

Men året etter å ha mottatt kallet, dro han ut på sine første reiser. I løpet av 8 år vandret han gjennom nesten hele landet. Hans virkeområde strakte seg fra Danmark i sør, til Tromsø i nord. Borti­mot overalt hvor han kom, for­kynte han omvendelse og opprettet lokale vennefellesskap. Søndagene gikk han trofast i kirkene, men etter gudstjenesten holdt han mer enn en gang friluftsmøte på kirkebakken. Ellers hadde Hauge en god praktisk sans og ga mange nyttige råd.

Til Tromsø by kom han i 1803 via Finnsnes, Målselv og Balsfjord. Her besøkte han kirken som var nybygget i årene 1801-03. Dette kirkebygget sto der den nåværende Tromsø domkirke står, mens selve bygningen ble flyttet og ble til Elverhøy kirke. Etterpå talte Hauge og ble tolket til samisk da ikke alle forsto norsk. Virkningen av dette var at mange "fattet lyst til Guds ord og noen gråt", skrev han i sin reisebok.

Det var forøvrig samene som tok best imot Hauge i Tromsø, og han holdt samling i en jordgamme like utenfor den daværende bygrensen. Senere ble det sagt at det i Tromsø by før 1845 bare fantes en eneste vakt mann, haugianeren Ole Voss i Grønnegata. På de andre stedene i landsdelen, var responsen atskillig bedre.

I Målselv var det allerede en del haugianere, og Hauge gikk først for å se på fossen om den kunne brukes til ett eller annet fabrikkanlegg. Etter dette ble han med på våronnarbeidet like til kvelden, og folk begynte å tvile på om det egentlig var den kjente predikanten som var kommet til bygda. Men da de skulle ta kveld, ba han folk samle seg i ett av husene. Da han begynte å tale på sin kraftfulle måte, ble de overbevist om at det var den ekte Hans Nielsen Hauge. Samtidig fikk han overbevist dem om at det går an å være en sann kristen på samme tid som man tar vare på de praktisk ting i livet. Hauge oppfordret senere flere bekjente til å reise opp til nybyggerkoloniene i indre Troms, da det var store landområder der som kunne legges under plogen.

I Balsfjord ble det også etablert en vennekrets med Henrik Mathiesen som den mest framtredende. Han var egentlig kven og foreldrene kom fra Sverige. Da Hauge mange år senere utga en av sine mest kjente bøker: "Om religiøse følelser og deres verdi" (1817), med 18 selvbiografier av haugianere, står Mathiesens livshistorie som den første! Hele 7 skribenter er kvinner.

Hauge fikk fort merke motstand mot sitt virke. Teologiske tidsskrifter og aviser skrev ondsinnet om han. Etter 8 års intenst virke be­gynte en alvorlige og langvari­ge fengselsperiode. Hans skrifter ble også inndratt og for­budt. I den langvarige saken mot Hauge ble det også gjort rettsforhør i Tromsø.

De voldsomme påkjenninge­ne fungerte som et justismord og knekket helsa hans. Først lille julaften 1814 ble Hau­ge satt fri etter å ha blitt frikjent på alle vesentlige punkter i anklagen. Sine siste år tilbragte han på en bondegård ved Christiania. Her skrev han bøker, forkynte, ga råd og dyrket jorda. Mange kom for å tale med han, også prester og biskoper.

Haugianervekkelsen skapte positive ringvirkninger i så vel den åndelige som den økonomiske, sosiale og politiske situasjonen i Norge. Bevegelsen ble en historisk kraft som var med å sette skille i Norgeshistorien. I riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 var det 3 haugianere, og på Stortinget utover i århundret var innslaget av haugianere stort. NHO har i moderne tid studert Hauges etikk for ledelse og næringsliv.

Bevegelsen skapte også kunnskapstørst, selv om bøkene hans er ufullkomne både i stil og form. Hauge skrev likt som talespråket. I sine siste leveår forpliktet han seg også til å yte årlige gaver til det nyopprettede norske universitetet. Etter hvert virket Haugianerne fornyende på mye av kirkens indre liv, og dannet et viktig grunnlag for det frivillige kristne arbeid. Den første frimenighet i Tromsø ble startet allerede i 1856 og Forsamlingshuset ble oppført 1858.

Kommentarer til denne saken