Jeg og Andrine Seppola fra Senterungdommen har samme ambisjon: å gjøre Nord-Norge attraktivt. Det er bare synd at vi har ulikt utgangspunkt.

Seppola mener at «vi må se fremover og ha folket i ryggen for å løse morgendagens problemer». Vi gjør det ved å «styrke kommuneøkonomien». Vel, da Støre-regjeringen la frem Kommuneproposisjonen 2023 kom det frem at «den økonomiske situasjonen i kommunesektoren [er] god». Ganske betimelig å legge til at dette er etter 8 år med en borgerlig regjering.

«En historisk satsning på infrastruktur» trenger vi også ifølge Seppola, men hvordan man skal få til det nevnes det ingenting om. Det er imidlertid påstanden om kostnader jeg stusser mest over. For selv om det koster å slå sammen fylkene igjen nå, er det et marginalt perspektiv når det gjelder fortjenesten fremtidige generasjoner vil sitte igjen med og overskuddet fylkene kan benytte seg av over tid.

Det er her mitt perspektiv starter og Seppolas slutter.

Forslaget om å slå sammen Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommune handler i grunn om to ting. Det første og viktigste er at en samlet fylkeskommune kan få økonomisk spillerom til å forbedre tjenester, bygge veier, bevare linjer på videregående skoler og sette opp flere bussavganger i distriktet, som nettopp Seppola etterspør. Måten man gjør det på er å samle politikere, byråkrater og administrasjon på én plass. Da kan man bruke penger fylkeskommunene i dag utbetaler til seg selv, på tjenestene rundt om i storfylket.

Senterungdommen sier det selv: «Universitetsbyene utdanner ungdom, og gir kompetansen for å videreutvikle landet vårt». Jeg betviler ikke det, men jeg tviler på fylkeskommunenes økonomiske evne til å bevare dette potensialet i landsdelen dersom de forblir adskilt. For hvem vil fortsette å bo i en fylkeskommune som ikke klarer å ventilere skolene sine eller hvor bussen går tre ganger i skuddåret?

Det andre er fylkeskommunens rolle. Hvis du spør Per og Kari fra Vadsø eller 50 elever på en videregående om de vet hva fylkeskommunene gjør, vil du sannsynligvis få et spørrende blikk. Fylkenes rolle dreier seg nå i større grad om tilhørighet og identitet, heller enn forvaltningsoppgaver. Jeg etterspør en debatt som tilsidesetter følelsesmomentet og som tar for seg tallenes tale: Nord-Norge tømmes for folk og det er distriktene det går ut over.

Vi trenger derfor én fylkeskommune med fornyet og bredere betydning, både symbolsk og økonomisk. Det betyr at et samlet Nord-Norge ikke bare kan ta avgjørelser for hele landsdelen, men også opptre unisont ovenfor Stortinget. Ja, vi må lytte til folket, men fylkessammenslåing er et langtidsprosjekt, og de som vil påvirkes av denne avgjørelsen, de unge, får ikke plassen i ordskiftet de har krav på. Noe av grunnen til det er at de ikke er født enda. Det er vårt ansvar å tenke på dem, og sette til side våre følelser om Bodø/Glimt eller TIL er Nord-Norges stolthet.

Like sikkert som at ungdom vil til byene, kommer det til å vokse et ønske om å skape en mer samarbeidsvillig og attraktiv landsdel. Allerede nå sliter 2 av 3 bedrifter med å rekruttere riktig kompetanse i Nord-Norge, og det er en direkte konsekvens av at vi bruker mer tid på å krangle enn å handle. Vi kjemper på urettferdige vilkår sammenlignet med Sør-Norge og vi taper kampen med store siffer. I likhet med Seppola elsker jeg også fjordene, fjellene og midnattsola, men fremtiden til landsdelen minner mer om mørketida enn noe annet.

Det er samtidig en direkte bunnløs konklusjon å mene at sammenslåing av de tre nordligste fylkene fører til en massiv sentralisering. Offentlig administrasjon utgjør mindre enn 7% av andelen arbeidstakere i Norge. Fylkessammenslåing er ment for å knytte byene og distriktene sammen, samt gjøre det ønskelig for unge kompetente arbeidstakere å flytte til distriktet. Dette er først og fremst til det beste for små- og mellomstore bedrifter over hele landsdelen.

Det er også lite grunngitt av Senterungdommen hvorfor det er vanskelig for noen i Bodø å ta beslutninger for noen i Finnmark. Det er fint mulig å snakke med Kari og Per over Teams fra Bodø, uten å måtte opprettholde en fylkeskommunal administrasjon i Vadsø. Jeg er helt enig i at Rana og Brønnøy har andre utfordringer enn Pasvik og Tana, men det er opp til kommunene å løse lokale utfordringer, og opp til fylkeskommunene å samle kommunene best mulig, og mest effektivt som mulig.

Når Senterungdommen anerkjenner det virkelige problemet, vil altså både by og bygd tjene på det.