Gå til sidens hovedinnhold

Hamsun-debatten: Må vi legge bort bøkene nå?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ståle Dingstad, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo, har i vår gitt ut boka Knut Hamsun og det norske Holocaust. En provoserende tittel som indikerer at Hamsun skulle være en aktør i de norske jødeforfølgelsene. Det var Hamsun faktisk ikke, selv om han støttet Hitler-Tyskland både i mellomkrigstiden og under okkupasjonen. Etter å ha lest Dingstads bok er jeg derimot overbevist om følgende: (1) Hamsuns forfatterskap kan ikke betegnes som rasistisk. (2) Hamsuns forfatterskap kan ikke betegnes som antisemittisk. Dette er, dessverre for Dingstad, det motsatte av hva han forsøker å argumentere for gjennom 551 sider. Hvordan kommer han så til motsatt resultat? Ved å trekke inn brev, artikler, foredrag, uttalelser og handlinger fra Hamsuns side. Vel og bra for å forstå den biografiske Hamsun, selv om Dingstad er ensidig og ekstrem selektiv i hva han gjengir og hvordan han kontekstualiserer. Men hva med Hamsuns skjønnlitterære forfatterskap, det er Hamsuns bøker man går til hylla på biblioteket for å låne? Noen nye lesninger av Hamsuns romaner gir Dingstad ikke, men trekker fram løsrevne sitater. Her blir han mer en nådeløs aktor enn en litteraturforsker.

Når Dingstad hevder at Hamsun gir stereotype og ensidig negative beskrivelser av samene i Nord-Norge, omtaler han bare romanen Markens grøde. Men Hamsun skrev om samene på ulike måter i andre bøker, både positivt, negativt og midt imellom. Dette er dokumentert blant annet av John Gustavsen i artikkelen «Hamsun og samene» (Nordlit nr. 25) og av Nils Magne Knutsen (Ottar nr. 2 2009). Når det gjelder jødene, finner vi bare én eksplisitt jødisk romankarakter i forfatterskapet, klokkejøden Pabst i Landstrykere (1927). Han har både gode og dårlige sider, han svindler og lurer, men hjelper også den unge Edevart. Klokkejøden er rett og slett en mangefasettert og fascinerende skikkelse. Ragnhild Henden, som har vært stipendiat ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, konkluderer med at selv om Hamsun godt kjente til raseteorier og ulike fordommer mot jødene, og støttet noen av disse, reproduserte han i liten grad dette i romanene. «Tematikken gir få enkle svar», skriver Henden (Nordlit 25). Dingstads svar er imidlertid enkelt: Hamsuns forfatterskap står i det ondes tjeneste.

Min far, Torleif Wærp, var i hjemmefronten på Kongsberg under krigen. 9. mai 1945 var han med å arrestere Arild Hamsun på Skollenborg stasjon. Han tok sterkt avstand fra Hamsun-familiens støtte til nazistene. Likevel fortsatte han å lese og glede seg over Hamsuns romaner etter krigen. På veggen hjemme i stua på Kongsberg hang et diplom fra kongen («Norge takker deg»), i bokhylla sto Hamsuns samlede verker. Det gikk an å skille ting fra hverandre.

Ståle Dingstad mener man ikke skal gjøre det. Gjennomgående har han en lav tiltro til leseren. Hvis vi liker Hamsuns forfatterskap, har vi misforstått det. Dingstad blir med det skremmende autoritær.

Selv har jeg lest Hamsuns bøker med studenter ved Universitetet i Tromsø gjennom 25 år. Det er ingen vanskelig jobb, forfatterskapet vekker begeistring, både hos norske og utenlandske studenter. Det er da merkelig å lese Dingstads påstand om at Hamsun fyller sine romaner «med stereotype menneskeskildringer og utbredt forakt» (s. 451). Dette strider mot enhver leseopplevelse.

Selvfølgelig skal vi lese Hamsun kritisk. Hans sverming for patriarken og en tilsvarende forakt for arbeiderorganisering tar vi ikke med oss. Heller ikke hans latterliggjøring av den moderne yrkeskvinnen. Innslag av rasisme og antisemittisme snur vi ryggen til. Men forfatterskapet strekker seg utover det reaksjonære og anti-demokratiske. Diktningen innehar viktige innsikter om mennesket og menneskelivet, om samfunnet og vårt forhold til naturen. I tillegg fascinerer bøkenes estetiske kvaliteter. Når Dingstad avslutter sin bok med å si at vi ikke lenger kan betrakte Hamsun som en stor og god forfatter, tar han rett og slett feil.

Kommentarer til denne saken