Gå til sidens hovedinnhold

Hallo! Florence Nightingale er død for lenge siden!

Birkelands blogg

Helt siden «tidenes morgen» har det å stelle og pleie våre gamle og syke, først og fremst blitt sett på som en barmhjertighets-handling. Derfor ble dette arbeidet alt for lenge ikke sett på som et yrke, og man skulle i alle fall, ikke ta seg betalt for slikt arbeid.

Denne tenkinga var først og fremt, slik jeg ser det, sterkt rotfestet og forankret i datidens streke innflytelse og posisjon som kristendommen hadde i vårt samfunn.

Det er nesten skremmende å registrere hvordan denne holdningen og ideologien fortsatt henger igjen i dagens samfunn, over 700 år etter at vi fikk vårt første sykehus i Norge, Trondheim Hospital i ca. år 1300, og ca. 150 år etter at vi fikk vår første sykepleierutdanning i 1868.

Rikshospitalet fikk vi i 1826, og Norges Sykepleierforbund, sykepleierens egen fagforening, ble stiftet i 1912. (Ære være de kvinnene som gikk i spissen for denne organiseringen.).

Første gang sykepleierne kraftfullt sa fra om at noe måtte gjøres med deres lønn og arbeidsforhold, var slik jeg husker det, på begynnelsen av 1970-tallet, altså for ca. 50 år siden.

Siden den gang har sykepleierne prøvd å si fra med ganske så jevne mellomrom, om at noe må gjøres for å heve status og lønn til denne utrolig viktige samfunnsgruppen.

Så og si hver eneste gang sykepleierne har aksjonert for dette rettferdige kravet, så har de blitt møtt med tvungen lønnsnemd. Paradoksalt nok er jo dette det beste beviset for hvor viktig denne yrkesgruppen er for vårt samfunn og for vår nasjon, dog uten at lønns – og arbeidsforholdene for denne yrkesgruppen har gjort nevneverdige byks på lønnsstigen. Ennå lever dessverre tanken om at å pleie av våre syke og gamle nærmest er å anse som et kall fra Gud.

Under koronakrisen har vi virkelig fått bekreftet hvor viktig sykepleierne er. Og om noen få år kommer den lenge varslete eldrebølgen skyllende for alvor innover landet for fullt.

Jeg må ærlig innrømme at jeg pr. dato er usikker på hva som er myndighetens og samfunnets svar på denne alvorlige utfordringen. Hvis svaret er å satse på billig importert arbeidskraft, så er jeg redd for at dette er en gedigen feilvurdering. Hvis svaret er å fortsette bruken av tvungen lønnsnemd, så er vi like langt. Kanskje er tida inne for at sykepleierne må finne nye måter og fremme sine krav på?

Jeg vil hevde at vi trenger kvalifiserte sykepleiere og hjelpepleiere som aldri før i vårt samfunn, men jeg er redd for at med dagens bemanningsnorm, dagen lønnsnivå og arbeidsforhold, så vil tilgangen og rekrutteringa til kvalifisert sykepleierpersonell bli kritisk.

Tida er med andre ord overmoden, for at både stat, storting og kommune kommer med et tilbud som virkelig monner, med tanke på å heve lønna og bedre arbeidsforholdene for sykepleierne. Og i tillegg: Dagens stramme turnuser på de fleste avdelinger og enheter, er ikke lenger til å leve med.

En begynnerlønn på kroner 600 000 må derfor være et minste-krav, samt at det må gjøres noe radikalt med dagens bemanningsnorm/turnuser. Og den berømmelige lønns-stigen må snarets mulig ende på en million kroner. Da først begynner vi å snakke! Jeg mener: Lønn som fortjent!

Vi snakker ofte i vårt samfunn om «en varslet katastrofe». Sykepleiernes lønns – og arbeidsforhold er et kroneksempel på en slik varslet katastrofe, slik jeg vurderer situasjonen. Etter 50 år med aktiv kamp for bedre vilkår, og 110 år etter at sykepleierne organiserte seg, så er det sannelig min hatt på høy tid at arbeidsgivere, våre politiske partier, storting og regjering våkner opp.

Det er med god, og høyst berettiget grunn, vi nå må spørre hvor det blir av tidenes mest rettferdige opprør? Tida er nemlig overmoden! Dagens leder av sykepleierforbundet gjør en formidabel jobb, men jeg mener det må mye hardere lut til. Flere aksjoner, flere opprør, ja, kall det gjerne en revolusjon, må til!

Hva om alle de pensjonerte sykepleierne gjorde felles sak, og organiserte en lenkegjeng foran stortinget. Ikke en gang, men mange ganger! Florence Nightingale er død for lenge siden!

Og hva om alle landets pasienter, som har opplevd hvilken fantastisk og uvurderlig hjelp de har fått fra landets sykepleiere, startet tidenes solidaritetsaksjon?

Og hvor lenge må vi vente på at LO, AP, SV og Rødt kommer kraftfullt på banen, slår knyttneven i bordet og sier at nå får nok være nok.

Men bare for å understreke mitt poeng: Til syvende og sist er det bare sykepleiernes egen kampvilje som kan løse de problemene vi her snakker om. Hundre års erfaring med dialog, forståelse, ydmykhet, moderasjon og offervilje har vist oss at den veien ikke lengere er farbar. Fra nå av må det mye hardere lut til!

Kommentarer til denne saken