Det regjeringen tross alt har levert i løpet av sine første måneder har havnet i skyggen av pandemi og strømkrise, og ingen statsråd har så langt vist mer handlekraft enn arbeidsminister Hadia Tajik.

Nestlederen var lørdag gjest på årsmøtet i Troms Arbeiderparti, der minnet hun om at ingen folkebevegelse har startet på et statsrådkontor, de starter i et lokalsamfunn eller på arbeidsplassen.

Så viste hun til hvordan det som har utspring i noen erfaringer ute i den norske virkeligheten til slutt blir det som former nasjonale løsninger.

Slik har Tajik så langt vist seg som regjeringens utvilsomt mest viljesterke statsråd. Hun er uvanlig tydelig, og ikke minst konkret. Med nye krav til alle offentlige anskaffelser, trygge jobber i et organisert arbeidsliv og kamp mot løsarbeidersamfunnet. Faste og hele stillinger er det som skal lokke ungdomskullene over hele landet til å ta fagbrev i yrkesfagene.

Det er en politisk oppskrift med øret mot bakken, i en omforming av politikk for velferd og sosial rettferdighet som også tar opp i seg kampen mot midlertidige ansettelser og innstramminger på innleid arbeidskraft.

Tajik tar samfunnet i en retning som selvfølgelig har tung verdimessig forankring i Arbeiderpartiets tradisjon. Når jeg hørte henne i Tromsø kunne jeg ikke fri meg for å tenke følgende; det er en Tajik regjeringen kunne trengt i de departementene som burde meislet ut en ny retning for Norge i nord. For dette er ikke distriktspolitikk, det er nasjonal politikk.

Men Arbeiderpartiet har gått seg litt fast i Senterpartiets reverseringsspor og mistet noe av den reformerende kraften. Noen husker fremdeles Arbeiderpartiet som et parti for fornyelse og omstilling i offentlig sektor og ikke bare konservering.

Støre begynner å få det litt travelt. Han er en større statsmann enn at han har lyst til å bli husket i nord for å tilbakeføre fylkesgrenser og flytte på en rullebane samt noen små lokale rettssteder.

Arbeiderpartiet må gjøre mer i nord, sa Tromsø-ordfører Gunnar Wilhelmsen, adressert til Tajik fra talerstolen, han satte ord på en utålmodighet som lever der ute blant de nordnorske velgerne. Men det handler også om ordførere som frykter at lokalvalget til neste år ender med at Ap feies ut av rådhusene med dunder og brak.

Regjeringens forhold til Nord-Norge ser for tiden ut til å være mer preget av paternalisme enn realisme. Landsdelen har et lønnsomt næringsliv, men en skrekkelig befolkningsutvikling som vil dra landsdelen ned som et blylodd uten radikal politikk med virkemidler som snur trenden.

Så langt går Støre-regjeringen i den samme fellen de selv beskyldte Erna Solberg for. Vi får servert gode analyser, velmenende og forsåvidt riktige beskrivelser av virkeligheten, men lite konkret som bærer bud om noen ambisjoner som er utstyrt med politiske muskler eller penger.

Saken er at Nord-Norge står ved et veiskille uten at alvoret har sunket inn i Oslo. Flere statsråder burde meldt seg på med noen ambisjoner i nord som strekker seg ut over lokalpolitikken.

Da kan man legge til grunn teksten til den sindige bardudølen Roald Linaker, som i en Nordlys-kronikk lørdag slår en usminket alarm på vegne av det nordnorske universitetssykehuset, der han er styreleder.

Linaker skildrer en eksistensiell krise ved universitetssykehuset som slår store sprekker i hele etterkrigsfortellingen om likeverd mellom Nord-Norge og andre landsdeler.

Hva har regjeringen tenkt å gjøre med det? Det er det taust om og rådvillhet. Og det hadde heller ikke Tajik noe svar på i Tromsø. Men så er da heller ikke helse og sykehus hennes fagfelt.

Men Tajiks skarpe fokus, veivalg og ambisjoner i arbeidslivspolitikken står i påfallende kontrast til helseminister Kjerkols fagre ord om å ta vare på sykehuset som er felles for hele landsdelen.

Tajik har på sin side hastverk med å ta vare på sosialdemokratiets idegrunnlag. Det burde helseministeren også være. Da må hun ta grep for å hindre at fagmiljøer som er bygd opp for nordnorske pasienter gjennom årtier, nå blir vasket bort som skrift i sanden.

Nordområdepolitikk behøver ikke sveve på en sky høyt der oppe. Svarene koker ofte ned til å ta vare på noe skjørt, og være i stand til å skifte kurs for å redde noen byggverk som holder på å falle sammen.

Vi nordpå er kanskje lett å smigre med vakkert snakk og valgflesk, men det går fort ut på dato og blir harskt. Politikk som ikke følges opp med handling, er uten verdi.