Men som en sa: «Æ e religiøs, men på min måte.» Mange tenker slik. På mange måter har nordlendinger en tro uten tilhørighet, Den leves ikke ut i noe fellesskap!

Og de trenger ikke kirken slik som forfedrene. På mange måter kan kirken sammenlignes med en brannstasjon. Vi vet at den er der. Og den rykker ut når det er nødvendig. Det gir oss en viss trygghet at den er der når vi skulle trenge den.

Mange i nord har opplevd en forkynnelse der Guds klare ord om dommen var sentral. Helvete skremte, Og fortapelse og evig pine var ikke noe som varmet en kald vinterkveld!

Omvendelse er og skal stå sentralt i kirken. Og det handler i vår tradisjon ofte om å omvende seg fra verden, fra denne jammerdalen. Jeg tror det er viktig å omvende seg, ikke fra verden, men til verden. For den er skapt av Gud. Og Jesus levde jo her!

Når vi lever her på jorden, er det fordi Gud vil det. Og da skal vi, med den forstand Gud selv og ingen annen har gitt oss, leve det gode liv. Men for mange er det vanskelig å leve i denne verden. Og det kristne fellesskapet ble for trangt. Mange nordlendinger har opplevd å møte harde hjerter i kirke og forsamling. De fikk det bedre uten dette fellesskapet!

Men kanskje det aller hardeste er å møte kulden fra et fellesskap som kun har plass for dem som får det til, de vellykkete? Et fellesskap der det er de vellykkede med alle papirer i orden som regjerer. Det er hardt for den som ikke fikk det til, å møte en vegg av vellykkethet.

Det er ikke mange her nord som fremdeles er opptatt av Guds klare ord og rettroenhet. Men noen er det. Og de fører seg ofte overkjørt av de liberale som har fått for mye makt i kirkelige organer som kirkemøtet. For kristenlivet må jo være bygget på Guds klare ord og bekjennelsen?

Det kan i denne forbindelse være interessant å merke seg at Jesus ikke krevde noen bekjennelse av folk som møtte ham da han dro rundt og forkynte et nytt og radikalt budskap. De møtte ham og noe skjedde. De ble begeistret og fulgte ham. Det var ikke tung teologi, dogmatiske tema som treenighetslæren eller forsoningslæren som trakk dem, men personen Jesus.

I den kirkelige debatt står bibelsynet sentralt. Noen kristne leser de hellige skrifter som Guds klare ord. Alt - eller i hvert fall det meste - gjelder for oss som lever i dag. Men mange av oss er lært opp til å lese Bibelen på en annen måte. Det er noe som er sentralt, annet er mer sekundært som ikke gjelder for oss, men for dem det ble skrevet til for snart 2000 år siden.

De konservative som bygger sin teologi på Bibelen og bekjennelsens grunn hevder at den rette læren alltid må bygge på bibeltroskap og vern om den kristne tradisjon. Det er jeg helt enig i, men problemene oppstår når de konservative forstår at andre leser og tolker Bibelen annerledes enn dem selv. Tidene forandrer seg. Og også Bibelens klare ord blir mindre klare i møtet med en ny virkelighet.

Kristne læresetninger er produsert av mennesker for mennesker i en tid da det kanskje var nødvendig å komme med dem?

For de som blar gjennom bispeprotokoller fra de siste tiårene for å finne ut hvordan biskopene har tolket og nytolket de bibelske tekster, vil bli de slått av at de lærde menn og senere også kvinner ikke mener det samme nå som på 1970-tallet.

Jeg har ingen problemer med at medkristne har andre teologiske synspunkt enn det jeg har. Jeg er også i denne sammenhengen glad for mangfoldet. Men det vil dessverre alltid være noen som ikke makter å leve med spenninger og uenighet og ikke er i stand til å respektere kristne som tenker litt annerledes enn dem! Derfor må vi ha en åpen dialog om hvordan vi kan leve sammen ulike syn i folkekirken. For han som sa om seg selv at han var SANNHETEN, kan vel fortsatt si noe vesentlig til folkekirken i nord og oss som enkeltmennesker i 2022?