Konflikten mellom Israel og folkene I Palestina eller folkene i Gaza er nesten på alle måter noe av det råeste man kan tenke seg: en av verdens mest moderne militærmakter som med tunge presisjonsvåpen hamrer løs på en fattig utarmet innestengt folkegruppe og foreløpig har «slått ut» et parhundre palestinere – mange barn – har knust bygninger, bolighus, infrastruktur, et av de første bombemålene var et stort internasjonalt mediehus som kunne rapportere om faenskapen. Andre veien har palestinerne sendt innover Israel tusenvis av hjemmelagde raketter som har skadet hus og «slått ut» ca 10 israelere.

Hva er det de slåss om? Noe er enkelt, lettfattelig og brutalt: Israel vil ha landet som palestinerne bor på, dels ved at de lar jødiske nybyggere slå seg ned i palestinske områder, dels ved at de – i de større byene hvor det er blandet befolkning – kaster ut palestinerne fra hjemmene deres og flytter inn jøder – under henvisning til at hele området er «vårt land fra uminnelige tider». Palestinerne har, så vidt jeg kan forstå – ikke annen ambisjon enn å få overleve, beholde sitt livsgrunnlag, sitt jordbruk, sine oliventrær. Israel har nærmest betingelsesløs støtte fra USA, noe som innebærer veto-makt i FN´s sikkerhetsråd. Palestinerne har mye sympati blant verdens folk, men lite eller ingen konkret støtte fra verdens stater. Håpløs situasjon for palestinerne!

Velorienterte personer vet at en stor del av det nuværende Israel ble gitt fra verdenssamfunnettil jøder fra Nord-Afrika, Midtøsten, Europa og USA som en slags merkelig kompensasjon for Holocaust efter annen verdenskrig. De områdene som verdenssamfunnet «ga bort» var ikke folketomme, men var bebodd av palestinerne (som overhodet ikke hadde noen skyld i Holocaust). Dette førte til brutale tilstander hvor flere hundre tusen palestinere ble tvunget til å forlate sine hjem å flykte til utkanter eller til naboland. Det er forståelig at dette ledet til ondt blod og hat blant palestinerne, samtidig til en overfladisk begeistring og arroganse blant innflyttede jøder. Fra 1948, da storparten av de uønskede palestinerne fikk sparken til i dag, har det dessuten utviklet seg en tydelig apartheid og en stadig trakassering av palestinere som man må være kristelig sørlending for ikke å se i alle reportasjer fra området, og som med korte mellomrom fører til sabotasje og overfall fra palestinsk side.

Israel, jødenes urgamle hjemland? Til stadighet gjentatt fra israelsk side, merkelig sjelden imøtegått.

Jødefolket som egen semitisk folkegruppe ble påviselig i området Ur i Kaldea, sør- Babylon, nuværende Irak, et par tusen år før vår tidsregning. Dette er i luftlinje ca 1200 km øst for Jerusalem eller noe som helst annet som kan regnes som israelittenes hjem. Så talte Gud, Herren (1.mosebok, 12 kapittel): "Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus, til det land jeg vil vise deg … Din ætt vil jeg gi dette land. Jeg vil gjøre deg til et stort folk". Dette skjer ca 1300 år før vår tidsregning. Direkte marsjordre, invasjon i et annet befolket område, beskrevet som bedre, gunstigere frodigere enn det landområde der de allerede var etablert.. Så dro Abraham og hans stamme dit gud, Jahve hadde beordret, den samme marsordren som er grunnelementet i israelsk politikk i dag. Kaananittene, senere kalt filistinerne eller palestinerne, som bodde i området gjorde naturligvis motstand mot invasjonen og sånn har det vært siden.

Det finnes masser av arkeologiske funn i Israel. Det er fra en senere periode da israelerne hadde et midlertidig overtak: tiden med profeter, konger, bygging av deres berømte tempel. Efter en omfattende arabisk-muslimsk erobringskrig på 700 tallet e.kr. ble befolkningen i området så å si 100 % arabisk-talende og muslimsk til slutten av 1800 tallet, da en liten jødisk innvandring, inspirert av en internasjonal sionistisk strømning kunne merkes, jeg har sett tall på mindre enn 5 % jøder, og bare til byene, Jerusalem, Hebron, Safed. Og altså fra 1948 en åpen fysisk erobringskrig.

Det virker veldig rart for oss vanlige europeere, oftest rasjonelle mennesker, at en stemme fra himmelen på 1300 tallet før vår tidsregning skal tillegges en så ensidig konkret politisk betyding. Men således er det altså. En liten utarmet folkegruppe, som ikke er i en definert stat, og derfor ikke har beskyttelse i Folkeretten skal kunne langsomt kverkes både på det samfunnsmessige og det individuelle plan, fordi en stemme i himmelen har gitt tillatelse til det, for godt og vel 3000 år siden, og det blir akseptert! Og ikke bare blant jødene i Israel. Det kristelige Norge aksepterer det. Det kristelige, rurale USA understøtter godkjennelsen. Det jødiske USA er splittet. Den sterkeste kritikken av Israels politikk vis a vis palestinerne finnes det i det urbane intellektuelle jødiske USA, – men de samler inn penger, til våpen, til siste utgave av målsøkende missiler som kan ta ut sivile enkeltvis som i død tilstand kan defineres som Hamas, – og unger som leker på hustakene i Gaza – for da blir foreldrene ikke i stand til å gjøre noe annet enn å skrike mot himmelen! Og ikke kan lage raketter!

Sånn er det i verden, mine damer og herrer, mens vi diskuterer kontantstøtten, og i hvilken grad barene i Oslo, omforladelse, Hovedstaden – kan "åpne".