Reindrifta er utsatt for strukturell rasisme. Det hevder Henrik Gaup i et innlegg på Nordnorsk Debatt den 16. oktober.

Les også

Hverdagsrasisme i Storgata er gjenklang av en inngrodd, strukturell rasisme.

Som grunnlag for påstanden viser Gaup til at et grunneierlag i Lyngen skal ha skrevet brev til Landbruksdirektorat om at rein ikke har beiterett under tregrensa og til direktoratets svar på dette brevet. Både brev og svarbrev er ifølge Gaup uttrykk for strukturell rasisme. Oppretting av nasjonalparker og Miljødirektoratets rovviltforvaltning er uttrykk for det samme hvis vi skal tru Gaup.

I etterkant av drapet på den svarte amerikaneren George Floyd i mai 2020 har påstander om utbredt strukturell rasisme sittet temmelig laust også her i landet. I de fleste tilfellene har det vist seg at påstandene mangler rot i virkeligheten.

Dette er også tilfelle for Gaups påstand. Eksemplene han nevner, har ingenting med rasisme å gjøre. Enn si strukturell rasisme.

Strukturell rasisme

Strukturell rasisme foreligger hvor lovverket diskriminerer på etnisk grunnlag. Det eksisterer intet lovverk i Norge hvor samer blir negativt diskriminert. I den utstrekning lovverket forskjellsbehandler, dreier det seg om positiv diskriminering i favør av samer.

For reindrift er det eksplisitt lovfesta en særrett for samer. Det er kun personer av samisk ætt som har rett til å drive reindrift i området fra Dovre og nordover til og med Finnmark.

Strukturell rasisme kan også foreligge hvis det i norsk samfunnsinstitusjoner er innebygd strukturer som medfører diskriminering på etnisk grunnlag.

Grunneiere og Landbruksdirektoratet

Det var 14 grunneiere i bygda Elvevoll i Storfjord kommune som i juni i år sendte brev til Landbruksdirektoratet hvor de ba om ei vurdering av om reineierne hadde rett til å la reinen beite på innmarka og i hagene til folk. Bakgrunnen var at beiting av rein på innmark og hager hadde blitt et problem i løpet av de siste åra.

Det finnes ikke spor av rasisme i brevet fra grunneierne.

I direktoratets svarbrev ble det vist til at reindriftas beiterett gjaldt i fjellet og anna utmarksstrekning – slik det er angitt i reindriftsloven. Og at det følgelig ikke foreligger noen rett til beite på innmark og i hagene.

Videre ble det henvist til den tilsynsplikt som gjelder for reineierne etter reindriftslovens § 28. Endelig henviste direktoratet til at de såkalte reindriftskartene, som var utarbeida på grunnlag av opplysninger fra reinbeitedistriktene, ikke er juridisk bindende.

Direktoratets brev gir ikke uttrykk for noe anna enn det som er gjeldende rett. Det er ingen beiterett på innmark og i hager. Reineierne plikter å hindre at reinen kommer utenfor det lovlige beiteområdet. Og skraveringene på reindriftas arealbrukskart definerer ikke grensene for beiteretten.

At Gaup likevel klarer å framstille svarbrevet som uttrykk for strukturell rasisme, er derfor – for å si det pent – en aldri så liten prestasjon.

Nasjonalparker

At oppretting av nasjonalparker og forvaltning av disse skulle representere strukturell rasisme, er en meiningslaus påstand. Realiteten er at reindrifta har store fordeler av at områder med beiterett utlegges som nasjonalparker. Det er ikke reindrifta, men all øvrig aktivitet som blir pålagt begrensninger av betydning i nasjonalparkområdet.

Rovdyrforvaltning

Det står Gaup fritt å være uenig i vår rovdyrforvaltning. Det er ei forvaltning hvor rammene er bestemt av Stortinget og hvor også internasjonale konvensjoner legger føringer. Men derfra til å påstå at denne forvaltninga har noe med strukturell rasisme å gjøre, er et temmelig drøyt stykke.

Forsvinner livsgrunnlaget?

Gaup skriver at reindrifta må bære byrden av vern og utbygginger og at lover og forskrifter «systematisk gagner majoritetsbefolkninga.»

Det er en virkelighetsbeskrivelse som jeg ikke trur det er mange som kjenner seg igjen i. Like lite som det er hold i hans påstand om at «for hvert sekund forsvinner livsgrunnlaget» for reindrifta.

I 2000 hadde reinbeitedistriktet som Gaup er sekretær og talsmann for – Lakselvdal/Lyngsdal – et reintall på 1.463. Siste kjente driftsår (2020) var reintallet 2.213. Ikke akkurat ei utvikling som harmonerer med at livsgrunnlaget har forsvunnet sekund for sekund.

Erstatningskrav og frustrasjon

Henrik Gaup er svært misfornøyd med de erstatninger som utbetales for rein som blir tatt av rovdyr. Det er kanskje ikke erstatningsordninga det er noe galt med. Gaup og reinbeitedistriktet han representerer burde kanskje heller kanskje gå i seg sjøl når det kommer til det å fremme erstatningskrav.

I ekspropriasjonsskjønnet for Nord-Troms tingrett for fastsetting av erstatning i forbindelse med den nye 420 kV kraftledninga fra Balsfjord til Skaidi i Finnmark fremma reinbeitedistriktet til Gaup et erstatningskrav for beitetap og meirarbeid på i overkant av 89 millioner kroner.

Tingretten tilkjente ei erstatning på kr. 160.000 – en promille av det framsatte kravet.

Gaup og reinbeitedistriktet var ikke fornøyd og krevde overskjønn hvor samme kravet ble fremma. Lagmannsretten stadfesta tingrettens erstatningsbeløp. Reinbeitedistriktet måtte også dekke sine egne kostnader ved overskjønnet.

Jeg kan forstå at Gaup kan bli frustrert etter to slike rettslige runder. Men det er ingen grunn til at han skal la denne frustrasjonen munne ut i grunnlause påstander om at reindrifta er omringa av strukturell rasisme.