Alle er enige i at vi må opprettholde folketallet i distriktene. Det vil si, alle er i prinsippet enig om dette. I praktisk politikk er det stor uenighet om hva som må gjøres. Regjeringspartiene mener de har lyktes godt, til tross for at Nordland har mistet fire tusen innbyggere på bare to år. Hvis den typen nedgang er å lykkes, håper jeg vi slipper å se noen mislykkes. For andre partier er det mye snakk om ulne løfter om mer industri og flere offentlige arbeidsplasser. Begge deler må til, men det er helt åpenbart at mange misforstår problemet.

For det første er distriktsutfordringen svært kompleks, ved at alle deler av samfunnet er involvert. Ensidig fokus på arbeidsplasser er åpenbart ikke nok, siden f.eks. Nordland har hatt landets laveste ledighetstall over tid, og likevel hatt befolkningsnedgang. Dette er fordi folk flytter dit det er enklest å leve. I Norge har vi i århundrer prioritert byen, og dermed samlet en overflod av tilbud som gjør livet enklere.

For det andre er størrelsen på problemet enorm, og det er umulig å «løse» krisa på en eller to stortingsperioder. Vi står foran en dugnad som kan ta generasjoner. Det betyr at tidsbegrensede prosjekter, midlertidige ordninger og kortsiktig innsats er som å tømme ei bøtte vann på et brennende hus. Jovisst kan du vise til en effekt, men den vil være lokal, midlertidig, og i siste instans meningsløs.

I bunnen av en plan for distriktene må det ligge en forståelse av hva et distrikt er. Sentrum/periferi defineres ikke bare av befolkningstetthet, tilbud av varer og tjenester, eller bredde i offentlige tilbud, men av noe mer grunnleggende. Kulturelt og historisk er distriktene like mye verdt som byen, men avstandene er større, og det betyr at ting ofte tar lengre tid, eller krever mer ressurser. Dette er avgjørende både for enkeltmennesket og næringslivet. Distriktsproblemet er også selvforsterkende siden man så lett kan argumentere med at det er mer effektivt å bruke ressurser i sentrale strøk.

Hvis man virkelig ønsker å motvirke sentraliseringseffektene, må man altså redusere eller utligne forskjellene i avstander, tidsbruk og bruk av ressurser. Det betyr at distriktene må ha gode offentlige tilbud, minst like god teknologi, og digital og fysisk infrastruktur som er helt på høyden.

Omsatt i praktisk politikk betyr dette at vedlikeholdsetterslepet på riksveier og fylkesveier i distriktene må tas igjen. Jernbanen i nord må oppgraderes og utvides betydelig. Nordlandsbanen må over på elektrisk (hybrid-)drift, Ofotbanen må få krysnings- og etter hvert dobbeltspor, og Nord-Norgebanen må bygges.

Nordland og resten av distriktene må også få minst like god digital infrastruktur som resten av landet. I dag fungerer nettilgang som en flaskehals ikke bare for digital kommunikasjon, men også for etablering av bedrifter som trenger dette. Effekten på dette området, akkurat som på alle andre områder, er at variasjonen i bedrifter, arbeidsplasser og tilbud går ned, noe som igjen tar vekk nødvendige støttefunksjoner og tilbud for andre typer bedrifter som dermed etablerer seg andre steder osv. i en negativ spiral.

Den grønne omstillingen i distriktene er essensiell, men forståelsen av hvorfor er noen steder lav. Ingen næringer opererer i et vakum, og vi kan ikke omstille f.eks. bare industrien og tro at det vil fungere. Når enkelte i fullt alvor foreslår at Nord-Norge skal få kjøre dieselbiler billigere eller lengerenn resten av landet, tyder det på lav innsikt i sammenhengene. Vi må tvert i mot søke raskest mulig omstilling, slik at distriktene får ta del i ny teknologi, med det potensial for ringvirkninger som følger.

Teknologi kjennetegnes av nettopp redusert tidsbruk, mindre ressursbehov og mindre avstander, altså nøyaktig det som er distriktenes problem. Å kjempe for at Nordland skal forbli i forrige århundre, mens resten av landet omstiller seg, er å garantere at vi aldri klarer å snu flyttestrømmen. Vi må være fremst, for å kompensere for våre historisk betingede ulemper.

For distriktene generelt, og Nordland spesielt, er altså folketallsutvikling, infrastrukturutvikling og grønn omstilling intimt forbundet. Vi må kjempe med nebb og klør for å bli et foregangsfylke på alt som har med teknologi og grønt skifte å gjøre. Sammen med en kraftig styrking av personrettede tiltak, utdannings- og helsetilbud, omlegging av skatte- og avgiftspolitikken, og økt regional kontroll med naturressurser, vil teknologi og omstilling være byggeklossene for et skinnende moderne og permanent fremtidsrettet Nordland som kan tro på befolkningsvekst.