Etter 6 – 7 års engasjement i forhold til en sak som har opptatt meg mye, nemlig flytting av MPA fra Andøya til Evenes, har jeg innsett at det er de som sitter med makta som styrer om vi skal nå ut med det som opptar oss eller ikke. Maktpolitikerne kan flire for seg selv når utspillene kommer og tenke at han/hun kan nå bare leve i den trua at de skal få noen respons på sine utspill. Regner nok med at før eller senere må grasrotrepresentantene gå lei av å skrive notat som de ikke får noen respons på, og etter disse årene ser de ut til å få rett.

Saken er avgjort for mange år siden, men jeg har likevel bestemt meg for å samle noen av de innspillene jeg har gjort og resultatene på det jeg har prøvd. Jeg har brukt utallige timer for å skaffe meg kunnskaper om Forsvaret og LTP, og har lært mye, dette selv om de ansvarlige politikerne har gjort det de kunne for at en ikke skal få den informasjonen en ber om.

Jeg har mange ganger vært fortvilt over maktpolitikere som snakker om viktigheten av tillit og skryter av den norske demokratimodellen, samtidig som de helt overser spørsmål som skal hjelpe oss på grasrota å forstå begrunnelsene for vedtak – det kan virke som vi velgere er en plage de helst vil slippe unna. De trenger oss ikke til annet enn å få stemmen vår ved valg – så klarer de resten selv.

Min frustrasjon begynte allerede da vedtaket om å flytte MPA fra Andøya ble gjort og jeg ikke fikk tallmaterialet til å stemme. Jeg sendte da et brev til Statsministerens kontor (SMK) og ba om svar på diverse tallspørsmål. Jeg fikk en hyggelig tilbakemelding om at jeg ville få svar fra Forsvarsdepartementet (FD), men tida gikk og jeg hørte ikke noe fra FD. Jeg sendte da et “purrebrev” om at jeg ikke hadde fått noe svar, slik jeg var lovet, men uten å få noen respons hverken fra FD eller SMK.

Jeg sendte da de samme spørsmålene til AP-leder og forsvarspolitisk talsperson i AP, men også derfra var det taust. Dette var mine første forsøk på å få til en dialog om saken, men det var tydelig at hverken AP eller Høyre ønsket noen dialog med en fra grasrota. Heller ikke forsøk på å få til en dialog med politisk redaktør i VG lyktes.

Hva gjør en da?

Jeg sendte hele saken til Sivilombudsmannen, og fikk raskt reaksjon derfra om at jeg hadde krav på svar på mine spørsmål, og han hadde gjort departementet oppmerksom på det, så de var pålagt å svare meg innenfor en oppgitt tidsfrist. Da kom den første tilbakemeldingen som viste at dette ikke var noe de tok på alvor. Jeg fikk et brev der de takket for mitt engasjement og beklaget at de ikke hadde svart før, og deretter en masse fine ord, men uten å svare på noen av de spørsmålene jeg hadde sendt.

Jeg ble bare sittende med brevet i handen og følte at de måtte se på meg som en dust som ikke forstod noe, mens de kunne sende et svadasvar og mene de hadde svart meg.

Etter noen måneder kom forsvarsministeren til et møte på Andenes, og jeg tenkte at nå kunne jeg får svar på mine spørsmål, men den gang ei. Når jeg spurte hvordan det kunne stemme at forlenging av en rullebane på Andenes ville koste 7-800 mill mer enn å bygge ny storflyplass i Rana, var svaret at det ble han ikke å svare på Han trodde på tallene og ferdig med det, og igjen satt jeg der og tenkte på at så enkelt kunne altså en statsråd vri seg unna.

Samme statsråd kom også i NRK med påstand om at de samme kostnadene de hadde med utbygginga på Evenes, ville de også hatt på Andenes, og ble klokelig taus når utallige kommentarer og spørsmål om dette kom. Igjen opplever vi at en statsråd kan svare slik det passer han – uten tallfakta eller annen dokumentasjon. Da redaktøren i VOL sendte han fem konkrete spørsmå om saken, fikk han et samlesvar med en masse ord, men uten at det ble grepet fatt i det han hadde spurt om.

Under Arendalsuka i 2017 og årene etter, gjorde jeg flere forsøk på å få en dialog med stortingsrepresentanter om saken, men uten å lykkes. De var opptatt fikk jeg vite på partistandene, og når jeg gikk videre, kunne jeg se mange av dem sitte i båtene i Pollen og snakke med de samme journalistene som de ellers i året hadde møter med i Oslo. Til tross for alle innleggene i Agderposten om dette, er de kun én politiker som harr tatt kontakt og ønsket et møte med meg – nemlig Odd Einar Dørum – som jeg fikk en lang samtale med.

Stortingsvalget 2019

Dette valget ga meg en ny opplevelse når det gjelder hvordan politikerne “sklir unna” ubehagelige spørsmål. Etter valget sendte jeg et brev om mine erfaringer til alle nyvalgte representanter. Jeg sendte brevene til partisekretariatene og ba de sørg for at alle representantene fikk det. Da jeg etter et halvt år var nesten helt uten tilbakemeldinger, sendte jeg et nytt brev til alle partilederne og etterlyste svar på det jeg hadde tatt opp. Fra to partiledere fikk jeg jeg raskt svar om at de ikke hadde fått noe brev fra meg. Underforstått at de ikke kunne svare på noe de ikke hadde fått.

Jeg sendte dem da ny e-post der jeg opplyste at hvis de ikke hadde fått brev fra meg, måtte det bety at partisekretariatet hadde sortert bort mitt brev og ikke videresendt det slik jeg hadde bedt om. Da ble det helt taust – ingen flere tilbakemeldinger. De var villig til en dialog der de kunne “arrestere” meg, men når de skjønte at det var partiet som hadde sviktet, var det ikke lenger interessant.

En annen partileder forsto godt min frustrasjon, men gjorde meg oppmerksom på at departementet hadde vist til feil i våre tall. Da jeg sendte nytt brev der jeg påpekte at hennes påstand ikke stemte, da problemet ikke var at det var påvist feil i vårt tallmateriale, men at de nektet å svare oss på spørsmål om tall som vi visste ikke kunne stemme. Da var vedkommende ikke lenger interessert i noen dialog med meg.

Jeg fikk noen få tilbakemeldinger til, men ingen som “ønsket” noen dialog med meg om tall, og noen partiledere var det helt umulig å få svar fra – selv etter flere purringer.

En forsvarpolitiker som hadde uttalt seg positivt om Andøya snudde plutselig. Begrunnelse: Evenes hadde alt nødvendig infrastruktur, slik at der nesten ikke var investeringsbehov, så ei helhetlig vurdering gjorde at en falt ned på Evenes. (Noen som kjenner seg igjen fra debatter med politikere der helhetstenking er “redningsplanken” når en ikke har andre argumenter for å forsvare sin stemmegiving.)

Så her kunne de enkelt forsvare tallmateriale som sa at opparbeiding av nye flyoperative flater kostet kr 4313 pr kvm på Evenes, mens det kostet kr 35.041 pr kvm på Andøya, og politikere presenterer disse tallene som om de skulle være den totale sannhet og underbygge deres stemmegiving.

I stedet for svar på spørsmålene, kan en få tilbakemeldinger som takk for innspillet/skal se nærmere på det/tar det med meg. Da vet en at det ikke skjer noe mer med saken. Og selv om vi kan dokumentere manglende svar, sier FD at vi har fått svar på alt vi har spurt om. Dette er for meg et bevis på at vi ikke blir tatt på alvor.

Noen vil kanskje si at jeg har kastet bort mye tid på dette, men for meg har det ikke vært bortkastet. Jeg har lært utrolig mye om hersketeknikker og hvordan en avvæpner masete grasrotrepresentanter. Jeg har også lært meg å følge med hvordan debattanter hos Fredrik Solvang og i Dagsnytt 18 ikke er så opptatt av å svare på spørsmålene som blir stilt, men å få lest opp sine ferdigskrevne manuskript.

Jeg venter fortsatt på den politikeren som i praksis viser at han/hun er folkets representant, gjennom dialog også med de velgerne som er kritiske og ber om faktasvar til vedtak som blir gjort, en politiker som ikke må vanne ut sine svar med en masse ord slik at det er vanskelig å få tak i innholdet i det de sier. Husk at Fadervår består av 67 ord, mens EU-direktiv om karamellimport består av 26911 ord.