Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Norge er det landet i Europa der færrest innbyggere bor i storbyer. Det er viktig at folk også i framtida kan velge å leve i det lokalsamfunnet de ønsker om det er i byen eller på bygda.
Distriktsmeldinga som ble lagt fram før sommeren heter «Eit godt liv i heile Noreg – distriktspolitikk for framtida» og viser hva vi vil og hvor vi skal. Et av måla er at flere skal bo i distriktskommuner. Meldinga innleder med at like muligheter samme hvor du bor er en forutsetning for å ta vare på tillit, trygghet og samhold i landet vårt. Men er distriktene virkelig for alle?
Tallene fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi) som nylig ble offentliggjort viser et skritt i riktig retning. Tallene i rapporten «Hvordan går det med integreringen?» viser at færre innvandrere velger byene – flere velger distriktene. De siste tjue årene har innvandrere i Norge blitt mer desentralisert. En årsak er at de blir værende i sin første bostedskommune, og at den er mindre sentral.
Det kan være flere grunner til det, men det pekes på at flere får første oppholdet sitt på mindre steder, og at flere blir værende der i stedet for å flytte mot større byer. Uavhengig av hvor de kommer fra og hvorfor, så er det godt nytt at flere i større grad blir der de starter å bo.
Kjære krigsveteraner
De siste halvannet årene har det kommet mer enn 56 000 flyktninger fra Ukraina. Tallene er uvirkelige, fordi hvert enkeltmenneske har sin historie og søker ly i Norge av sin grunn. Da er det godt nytt at i fjor sa hver eneste norske kommune ja til å bosette ukrainske flyktninger. Siden ett av målene for integreringspolitikken er en styrt og spredt bosetting, blir flyktninger bosatt i kommuner over hele landet. Over 350 kommuner endte med å ta imot ukrainere.
I Distriktmeldinga står det at mange distriktskommuner i perioder har hatt vekst i folketallet og arbeidsstyrken gjennom innvandring. Innvandrere som er inkluderte i lokalsamfunnet, får også lettere jobb. Dette er godt nytt. Når innvandrere får brukt kompetansen sin i lokalt nærings- og arbeidsliv, blir de en ressurs for lokalsamfunnet og følelsen av tilhørighet til stede de bor øker.
Det første året er verst
Arbeidsplassen er det viktigste stedte for integrering. Da er det bra at stadig flere innvandrere fullfører videregående, studerer og får seg arbeid. Vi har en jobb å gjøre med å tilby enda flere boliger spredt i kommunene og vi har en jobb å gjøre på språkopplæring. Språk er en nøkkel for å kunne ta del i sitt lokalsamfunn.
Jeg vil takke frivillige aktører, som gjør en stor innsats med inkludering av nyinnflytta fra alle land. Det skapes viktige møteplasser for sosialt samvær og for å knyte kontakt mellom lokale innbyggere og nyankomne landet rundt. Stamkaféer på bibliotek eller norskopplæringskontor er noe av det fineste jeg vet.
Jeg har besøkt flere og sett og hørt latter og ivrige diskusjoner. Bedre samarbeid med frivillige og innvandrere er vanskelig å finne, fordi det skaper grunnlag for gode liv for alle i hele Norge! Integrering blir best når man henter ut det beste av alle, kommunen, innbyggerne og frivillige organisasjoner.
For Senterpartiet er det et klart mål at det skal være både godt og mulig å bo i hele landet for alle. Det kommer ikke av seg sjøl, men krever en villet politikk og politiske avgjørelser og stimuli. Derfor har vi for eksempel vedtatt gratis barnehage for alle barn i Finnmark og deler av Troms. Derfor gis det stimuli lønnsmessig for enkelte yrkesgrupper og studielånet reduseres. Og derfor er et av målene for integreringspolitikken en styrt og spredt bosetting.
Ulike lokalsamfunn, tettbygde eller sprettbygde har ulike kvaliteter. Det er en stor kvalitet ved Norge at vi har bosetting i hele landet.
