Vi må snakke om publikumsoppslutningen på Aspmyra. Etter tidenes beste sesong og det mest imponerende seriegullet i landets øverste divisjon noensinne i fjor, att på til uten tilskuere, og serieledelse og gullkamp også i år, ligger det til rette for større publikumsinteresse i Bodø enn noen gang.

Tilstrømningen til Myra har ikke gått i taket. Under søndagens overhaling av Vålerenga i «gjenforeningskampen», sies det å ha vært et tilskuertall på omtrent 3700. Det er på ingen måte oppsiktsvekkende lavt, i hvert fall sammenlignet med andre Eliteserie-stadioner. Dessuten laget J-feltet utrolig stemning, noe som må sies å ha blitt regelen snarere enn unntaket. Men litt over halvfull stadion er ikke godt nok.

Mot Odd forrige hjemmekamp, ledet man også serien. Da klarte man heller ikke å selge ut billettene, ikke engang med halv stadionkapasitet. Det er rett og slett for dårlig. Det er trasig at man ikke klarer å fylle Myra, altså selv ikke etter gjenåpning av samfunnet etter mer enn halvannet år med pandemi, serieledelse og med den vanvittige fjorårssesongen som omtrent ingen fikk oppleve fra tribuneplass i bakhodet.

Hvis man ikke klarer å fylle Myra nå, når skal man i så fall klare det?

Svaret får vi antakelig mot Roma 21. oktober, noe som vel kan kalles tidenes fotballanledning på Nordnorsk jord. Det er bare så synd at Bodø/Glimt ikke blir møtt av helt fulle tribuner på hver hjemmekamp. Det har de utvilsomt fortjent. Antakelig får vi aldri igjen i vår levetid oppleve en slik sammenhengende eventyrperiode som denne og de to foregående sesongene representerer.

At de gule leder serien på dette tidspunktet av sesongen, etter å ha mistet vanvittige 66 mål og 39 assists fra seriespillet i fjor (Hauge, Zinckernagel og Junker, i tillegg til langtidsskadde Boniface), er spinnvilt. Det må for øvrig også være rekord.

Vi vil aldri få se noe i nærheten av fjoråret hva gjelder prestasjoner. Seriespillet er det snakket mye om, og dessverre ble cupen avlyst. Glimt hadde vært storfavoritter der også, naturligvis. Europa-eventyret ble ikke så langt, men jeg tar meg stadig i å filosofere over hvor langt det kunne gått om man hadde hatt en mer heldig trekning. Milan på San Siro var det aller tøffeste de kunne få, men Glimt leverte en fantastisk kamp, ja bedre enn Rosenborg i 1996. De var fult på høyde med den italienske storheten og styrte siste halvdel av andreomgang. Derfor satt man også med følelsen av at om Saltnes hadde satt hundreprosentsjansen sin på tampen, hadde Glimt avansert i ekstraomgangene.

En annen fristende tanke er hvilket utfall motsatt oppgjør hadde fått. På Myra, og særlig med fjorårsmannskapet, kunne Glimt tatt hvem som helst på en god dag. Jeg flyttet til Bodø i 2019, og har ennå til gode å se en motstander dominere Glimt på eget gress. Det er nesten vanskelig å se for seg at Milan skulle gjort det. Det samme kan sies om Roma om noen uker.

Det sies at det vanskeligste i idrett generelt og i fotball spesielt, ikke er å oppnå suksess, men å gjenta den. For det første setter fjorårets strabaser krav til de involvertes (spillere og trenere) fortsatte sult på nye prestasjoner og titler. For det andre er det nødvendigvis slik at enhver motstander Glimt nå møter, tar så mye hensyn til Glimts styrker som det er mulig å gjøre. Dessuten vil alle slå den regjerende mesteren. Glimts arbeidsbetingelser i kampene er derfor antakelig noe dårligere i år, særlig på hjemmebane hvor motstanderne knapt tør å sende noen i angrep overhodet.

For det tredje tilsier Glimts og norsk fotballs posisjon i fotballens næringskjede at så fort man har bygget opp ett gull-lag, så slites det fra hverandre på overgangsmarkedet. Norsk toppfotball er således en øvelse i kontinuerlig å skape og gjenskape gode lag. Eggen var en mester med hensyn til dette, og Kjetil Knutsen ser ikke mye verre ut. Det er kanskje dette som har imponert meg aller mest med Glimt de siste sesongene. For hver sesong de siste tre årene (minst), har Glimt solgt sine antatt mest verdifulle og viktige spillere. Likevel har de opprettholdt nivået eller til og med blitt bedre året etter. Det skal ikke være mulig.

Ti klubber har vunnet seriegull for herrer i Norge de siste 40 årene. Kun tre av dem har klart å forsvare det, melder Aftenposten: Rosenborg, samt Vålerenga og Molde ved én anledning hver. Nå kan heltene fra nord gjøre det samme. Gull i år vil isolert sett derfor være en større prestasjon enn at de tok gull i fjor, selv om måten det skjedde på i fjor mangler sidestykke. Det Glimt bedriver om dagen er makeløst. Forhåpentligvis har man også dannet et grunnlag som legger til rette for at Glimt kan være et noenlunde stabilt topplag de neste årene.

I disse dager diskuteres også Glimts planer om ny storstue for kultur og idrett i Bodø, med en tenkt kapasitet på inntil 10 000. Med utgangspunkt i publikumstallene fra de siste kampene, kan man se dette fra to perspektiver. På den ene siden kan man hevde at planene er tåpelige all den tid man ikke klarer å fylle dagens «lille» Myra. Dette kan virke åpenbart, men jeg synes Glimt har et godt poeng når de snakker om å legge til rette for gode tilskueropplevelser i et arktisk klima.

For hva kan det noe beskjedne publikumsoppmøtet på Myra skyldes? En mulig forklaring kan være at terskelen for å gå på kamp er høyere i nord enn i sør. La oss være ærlige: drar man på Myra, er man innforstått med at det bokstavelig talt tenderer til å bli en frisk opplevelse. Samtidig burde jo spillet Glimt nesten uten unntak varter opp med, varme mer enn tilfellet er andre steder.

I stedet for å bruke labert publikumsfremmøte som et argument mot ny storstue, kan man vende argumentet på hodet: ved å legge til rette for mer tilskuerkomfort i form av tak, vindskjerming og varmeanlegg eller lignende tilpasset våre klimatiske omgivelser, slik Glimt har skissert, vil flere Bodøværinger og folk fra hele landsdelen finne veien til kamparenaen. I så fall innebærer dette at fotballinteressen i byen og området er latent, og må «hentes frem». Selv sitter jeg delvis med dette inntrykket: det er stor fotballinteresse i byen, men ut fra kampfremmøte å bedømme, kan man knapt kalle Bodø en fotballby.

Jeg har for øvrig ingen formening om hvor et nytt stadion eventuelt bør lokaliseres, men sentrumsnærhet og tilgjengelighet med bil, sykkel, kollektiv etc., bør selvsagt veie tungt. Vår tid er nå, som NRK-serien heter. Glimt har aldri vært i en lignende posisjon sportslig sett. Momenter er til for å gripes. Å se Glimt spille Europa-kamper på Lerkendal vil være en ydmykelse for tung for byen å bære, men også et vitnesbyrd om behovet for bedre stadionfasiliteter.

Tilbake til utgangspunktet. Glimt må ha en slags rekord i diskrepans mellom sportslig nivå og publikumsoppslutning sammenlignet med motstanderne. Akkurat den rekorden er ikke noe å være stolt av. Aldri før har det vært større grunn til å dra på Myra. Bodøfolk: nå må vi kjenne vår besøkelsestid. Dette eventyret varer ikke «førr evig» og må nytes mens det kan. Til Myra!