Så skjedde det igjen. Fem personer ble tatt av et snøskred i Malangen i Balsfjord sist søndag.

Én i turfølget ble sendt til UNN med livstruende skader. En annen i turfølget ble hardt skadet, mens de tre andre kom unna hendelsen med lettere skader.

Det er bare å håpe at hendelsen ikke blir en del av den dystre statistikken. Den viser at 43 mennesker har mistet livet i skredulykker i Troms de siste 20 årene.

Nesten hver vinter inntreffer det én eller flere skredulykker med dødelig utgang i Troms. I tillegg kommer alle skredene som tar folk, men der heldigvis ingen mister livet.

Det er ikke tilfeldig at Troms topper den tragiske statistikken. Vintersesongen er lang på våre breddegrader. Det er mange fjell og bratte terreng. Og ikke minst: Aktiviteten er høy, både med lokale og tilreisende som tar for seg av det naturen har å by på.

På den andre siden øker stadig kunnskapen om skredfare. Kanalene med oppdatert informasjon om hvor det er utrygt å ferdes, er flere og mer presise enn tidligere. Likevel oppstår det ulykker som koster menneskeliv.

Det forteller oss at det å ferdes i fjellet på vinterstid, selv for de mest kunnskapsrike, i mange tilfeller vil innebære en eller annen grad av risiko. Naturen er og blir lunefull.

Det eneste som er sikkert, er at vi mennesker blir små i møte med enorme naturkrefter. Den som begir seg ut på topptur tar en risiko. Den trenger ikke være stor, men den er der. Derfor påhviler det enhver som ferdes i fjellet å ta nødvendige forholdsregler og holde seg oppdatert på skredfaren.

Enhver ulykke har en kostnad. Den største kostnaden er tap av menneskeliv. Den nest største er skader som gir varige mén.

Også for samfunnet har ulykker en kostnad. Når skredet går, setter det i sving store ressurser fra det offentlige og frivillige.

Det er en pris vi mener at samfunnet må ta. Vi kan aldri gardere oss hundre prosent mot at ulykker skjer, verken på veiene, på havet eller i fjellet.

Enkelte har tatt til orde for at den som utløser en aksjon, skal kunne straffes med bøter eller ved å måtte betale regninga. Det tror vi er en farlig vei å gå. Vi må aldri komme dit at det skal straffe seg å be om hjelp eller si ifra om at et skred utløst.

Og vi må aldri komme dit at vi aksepterer fordømmelse av den eller dem som tar et valg som viste seg å være feil. Fordømmelse i kommentarfelt og sosiale medier har sjelden gjort oss klokere.

Det vi derimot kan forvente av hverandre, er at vi tar lavest mulig risiko. Et varsel om moderat eller lav fare, innebærer også en fare. Det har vi skjebnesvangre eksempler på.