Finnmarkseiendommen (FeFo) startet sin virksomhet den 01.07.2006. Ganske straks etter proklamerte Fefo seg som eier av 96% av arealet i Finnmark og igangsatte etablering av en permanent institusjon. Stikk i strid med det faktum at eierforholdet til dette arealet skulle rettskartlegges. Og den kartleggingen er fortsatt langt fra ferdig.

Forutsetningen for Fefo var at det skulle være en midlertidig forvalter av grunnen i Finnmark inntil rettskartleggingen var ferdigstilt. Dette har bl a Sametinget uttrykt i sine vedtak; som f eks i vedtak sak 47/20 "at FeFo er et eget rettssubjekt for styring- og forvaltning av grunnen i påvente av (...) kartleggingsarbeidet.» Det er uttalt i mange sammenhenger at Fefo var ment å være en midlertidig forvalter. Når man ser hvilken forskjell en midlertidig forvalter og en permanent eier betyr for rettskartleggingen, så forstår man hvorfor Fefo var tillagt en midlertidig forvalterrolle.

Det er også forutsatt i ILO-konvensjonen 169 art. 14.1 at urfolks landrettigheter dreier seg om 2 kategorier områder; dvs. de områder som urfolk selv eier (Kategori 1) og de områder som man kan anse som et sameie mellom urfolk og andre (Kategori 2). Dette skrev de to fagekspertene etnograf Johan Albert Kalstad og jus.professor Otto Jebens et notat om til kommunaldepartementet allerede i 1992, hvor de også gav en begrunnet vurdering av hvilke områder som kunne høre til Kategori 1 og 2 områder.

Kategori 2 her er mulige områder i Finnmark som samene eier sammen med nordmenn. Fefo betegner sitt eierforhold å være på vegne av «finnmarksbefolkningen». Utifra det må man kunne si at det dreier seg om nevnte Kategori 2-områder. Kategori 1-områder er de områder i Finnmark som samene eier for seg. I henhold til FeFos påstand om at de eier 96% av arealene, så er det ikke noe igjen til samene. Det synes jeg sier noe om FeFos holdning overfor samenes eget eierforhold og utviser en grådighet, hvor man er villig til krafse til seg rubbel og bit. Forklaringen om at FeFo tar ansvar for fellesskapet - for «finnmarksbefolkningen», er tatt ut av lufta. «Finnmarksbefolkningen»finnes ikke som målgruppe hverken i Finnmarksloven, ILO-konvensjonen eller noe annet grunnlag Fefo kan hente sitt mandat fra.

Også Finnmarkskommisjonens konklusjon om Karasjok må anses å være et Kategori 2-område, siden den målretter seg mot «karasjokbefolkningen». Det er i begrunnelsene for rettighetshaver ikke gitt tilstrekkelig redegjørelse for hvordan «karasjokbefolkningen» er å betrakte som samisk. Hvis målgruppen skal utgjøre et eierforhold som Kategori 1-område, så må «befolkningen" kunne identifiseres og avgrenses som samisk.

Man kan stadig undre seg over hvorfor Kategori 1 områder unnlates å bli identifisert og avgrenset, slik ILO-konvensjonen anviser og man istedet lar Fefo operere fritt?Så er det også rimelig å spørre seg hvordan det var mulig for Fefo å gjennomføre et rollebytte fra midlertidig forvalter til permanent eier?

Kategori 1-områder har fått en mektig og uventet motstander i FeFo fra det øyeblikk FeFo byttet sin rolle. Dersom FeFo hadde fortsatt som en upartisk forvalter under avklaring av Kategori 1- og 2-områder og forholdt seg borte fra partsinteresser i eier- og bruksretter, så ville man hatt en helt annen og sunn dynamikk i rettskartleggingen. Det at FeFo nå opptrer på vegne av Kategori 2-områder, samtidig som det har hold om alle ressurser, er ikke i tråd med en rettferdig rettsprosess. Denne prosessen har glidd over til å gå i en grunnleggende feil retning, både i sin fremgangsmåte og i sine resultat.

FeFo sitt rollebytte skulle ikke vært mulig å gjennomføre. FeFo så sitt snitt til å bestride sin tildelte rolle og gjøre seg til permanent eier. Alle kan lett forstå at den manøveren var fristende å ta, men det kan ikke betegnes på annen måte enn at dette er klart i strid med ILO-konvensjonens hensikt om urfolks landrettigheter. Dersom det i Finnmarksloven kan vises til forsvar for FeFos rollebytte, så er det i så fall ikke i samsvar ILO-konvensjonen og må dermed være i strid med Finnmarkslovens §3. Dersom man åpenlyst kan trosse og operere i strid med loven, så vekker ikke det noen tillit.

Hvis FeFo skal stå som eier for Kategori 2 områdene i Finnmark, så må det midlertidige forvalteransvaret flyttes bort fra FeFo. FeFo må ikke stilles i en fordelaktig rolle i forhold til Kategori 1-interessene. Det er komplett absurd at Kategori 2-interessene skal få utspille en slik rolle som de nå får via FeFo. ILO 169 støtter ikke en slik løsning. Hvis man fortsatt ikke kan se det urimelige i forannevnte, så kan vi spørre oss hvorfor Fefo skal ha noe å si mot enkeltindividers og gruppers rettigheter også i områder som Karasjok, siden Finnmarkskommisjonen jo har konkludert med at Fefo ikke er eier her. Fefo har ikke noe med hvordan de interne rettighetsforholdene løses i de områdene som de ikke eier. Det naturlige ville vel være at de lokale eier- og bruksinteressene ble avklart innenfor det felles eierforholdet som tilkjennes lokalt. Det er vanskelig å se hvorfor Fefo skal ha en partsrolle i de områdene som de ikke eier. Hvis Finnmarksloven gir Fefo en slik oppgave, så er det en ytterligere bekreftelse på at Fefo var ment å være en midlertidig og upartisk forvalter.

Fefos rollebytte kan ikke ha vært mulig uten at mange var villige til å se gjennom fingrene på de interessene som her ville tape. Kategori 1-områder - urfolks egne eierområder - er pr nå definert ut av rettskartleggingen. Det kvalitativt samiske rettighetsgrunnlaget til sine tradisjonelle områder ser man i prinsippet bort fra. Det kan være vanskelig å se eller redegjøre for hvor viktig forskjellen mellom Kategori 1- og Kategori 2-områdene kan være for urfolk - eller her samene. Et tradisjonelt samisk område skal defineres som Kategori 1-område med en udiskutabel samisk eierrett, slik at det ikke skal være nødvendig å ha noen fortsatt og vedvarende usikkerhet rundt det. Det er jo nettopp usikkerhet om de eierforholdene som nå skulle avklares.

Hvilke konsekvenser skal FeFos rollebytte få, og skal noen stilles til ansvar for dette?

FeFos rollebytte bør underlegges en gransking. Hvordan var dette mulig og hvilke konsekvenser fikk dette? Det er viktig å gå igjennom dette, slik at implementeringen av ILO 169 ikke fremgangsmåten i Norge får danne en mal for andre. Kan vi på kort sikt endre noe ved det som nå er iferd med å skje? Det får vi kanskje ikke vite før vi ser hva som blir resultatet overfor felt 4 Karasjok...

Det må gjennomføres en rettsprosess, hvis vi skal få trukket grenseverdiene for hva som kan være innenfor reglene for ILO 169 og hva som ikke kan. Den prosessen som FeFo - og Finnmarkskommisjonen - representerer i spørsmålet om rettighetshaver kan neppe være innenfor det regelsettet som urfolksretten anviser. Herom strides også de lærde på en slik måte at Fefos eierposisjon må avklares i retten.

  • Sohpar er et selskap registrert i Kautokeino med formål: “eie og forvalte det samiske folkets grunneierrett”. Styreleder er Nils Thomas Utsi. Sophar er navnet på den gamle samiske fellesinstitusjonen mellom ulike siidaer, som gjennom dette selskapet skal videreføres i formalisert form.