Gå til sidens hovedinnhold

Gjenåpninga var frigjøring og fest. Det fikk frem pekefingeren hos mange.

Til dem vil jeg si: Det er helt greit å kjempe mot impulsen til å helle malurt i andres beger.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det øyeblikket Erna Solberg og Bent Høie erklærte Norge for gjenåpnet visste jeg at jeg måtte skrive en kommentar med stemningsrapport fra den historiske begivenheten. Og jeg visste hvor måtte være på kvelden 25.09.2021.

Bastard Bar.

Kjelleren i Tromsø der magiske øyeblikk oppstår i møtet mellom et storsinnet publikum og enhver sjel som våger seg på en scene – med eller uten et instrument.

Bastard Bar er kanskje den mest fordomsfrie scenen i Tromsø der alle som har noe å formidle kan få lov til det. Trommehinne-sprengende punkband som river av seg skjorta og sparker av seg skoene. Myk jazz som flyter seigt som varm sjokolade i koppen.

Alt dette, og alt imellom, har jeg opplevd på Bastard.

Så da var det naturlig at jeg søkte meg dit når fellesskapet skulle etableres atter en gang. Anledninga var konserten med det fryktelig underholdende bandet Los Plantronics – en fast begivenhet på årshjulet til baren.

Det var et "fullt sirkel" – øyeblikk, et symbol på at kulturlivet i Tromsø kunne komme seg på fote, og bli som det engang var.

Jeg ville være en plass der jeg visste at noen ville henge fra takbjelkene. Der folk ville gripe muligheten til å reise seg fra stolene de har vært limt fast til.

Der publikummet ville ta på seg ansvaret om å lage et helvetes liv.

Å lage et helvetes liv. Det har en negativ klang, men pandemien har lært oss at det kan være noe av det viktigste vi har. Det å støye sammen, støte sammen, synge sammen. Dele opplevelser.

Det har bygget samfunn siden førhistorisk tid.

Byene i Norge flommet over med folk på lørdag. Bussen jeg tok til sentrum av Tromsø var stappfull.

Noen ledet an i sang, andre hengte seg på. Plutselig runget «Ja vi elsker» gjennom hele bussen.

Passelig surt, passelig feil, passelig perfekt.

Denne dagen var frigjøringsdagen vår på mange måter. Jo, det var en festdag. Men det var også en dag som markerte overgangen tilbake til vanlige besøk, berøringer, bursdagsfeiringer, begravelser, ballspill, borettslagsdugnad, begjær.

Gjenåpningsdagen fikk dessverre også frem lite sjenerøse trekk hos en del mennesker. Dagen derpå må det ha vært hundrevis av mennesker i de tusen hjem med krampe i pekefingeren.

Jeg har ikke sett et kommentarfelt om gjenåpninga som ikke har sydet av absurd negativitet om folk som ville danse, kline, feste, stå i kø, rangle, krangle, bli venner igjen.

Være ekstatisk nære.

Ja vel, en økning i smitte er mulig. Men vi som har barn i skole og barnehage har for lengst innsett at dette viruset ikke blir borte. Vi må lære oss å leve med det.

Ingen kan skjermes til evig tid. Og våre myndigheter ga oss lov til å ta livet tilbake. Selv kommuneoverlegen i Tromsø, Trond Brattland sa at – Det er godt å se at utelivet kommer tilbake. Det er sånn det skal være når restriksjonene oppheves og man får mulighet til å nyte utelivet for fullt.

Da er det ikke rart at folk griper det som gjør dem lykkelige med begge hender.

Det å da helle malurt i begeret deres, og tapetsere sosiale medier med moralisering over deres valg, er bare unødvendig.

Vi er ikke like farlige for hverandre nå som vi var for 500 dager siden.

Ungdommen er ikke uansvarlige fordi de vil være nær hverandre igjen.

Folk som lengter etter fulle tribuner, fulle kinosaler og fulle barer er ikke idioter fordi de vil ta byen sin tilbake.

I fjor skrev jeg en reportasjeserie om det pandemiramma kulturlivet i Nord-Norge. Avlyst het prosjektet. I en av artiklene skrev jeg om å sitte i bilen min i lyskrysset i Storgatbakken i mars 2020, se nedover den tomme Storgata, og bli rammet av alvoret i koronakrisa:

«Ingen turister i plettfrie turklær, ingen trillevogner, rullestoler, sykler med vinterdekk. Ingen unggutter med bare ankler, ingen ungjenter med overtegna øyenbryn, ingen leveranser, tiggere, misjonærer eller abonnementsselgere. Ingen fransk, arabisk, samisk, engelsk, kinesisk. Stilla. Jeg har gått langs folketomme hovedgater i mange norske byer av sammenlignbar størrelse, men folketomt Tromsø har jeg knapt sett på mine 20 år i byen.»

560 dager etter, ble køen utenfor Gründer det store tegnet på fremtidshåp for meg. Og hun som hengte fra takbjelkene på Bastard Bar? Hun var intet mindre enn et mirakel.

Kommentarer til denne saken