Norske politiske ledere er i ferd med å våkne forbauset over at Finland ikke bare har anskaffet F-35 JSF til en meget lavere pris enn det Norge måtte betale, men til langt bedre vilkår. Forbauselse er et galt ord. Det rette ord er forsømmelse og illusjonen skapt av forsvarsplanene fra 2012 da AP og Høyre ble enige om å legge ned luftforsvaret i Nord-Norge.

Saken er jo den ganske enkle at våre politiske ledere i altfor lang tid har neglisjert hvor viktig ikke minst den nordiske dimensjonen i forsvarsarbeidet er. Finland og Sverige ble medlemmer av NATOs «Partnership for Peace – PfP» allerede i 1994 og startet dermed integreringen av forsvarssystemer innenfor rammen av NATO-standarder.

Samtidig ble dette ytterligere formalisert gjennom Nordic Armaments Cooperation (NORDAC), og fra 2009 Nordic Defense Cooperation (NORDEFCO) med sterkere fokus på forsvarsteknologier, anskaffelser, samarbeid om vedlikehold, trening og ikke minst planlegging av hvordan de nordiske land i fellesskap må møte sikkerhets- og forsvarsmessige utfordringer.

Alle de nordiske land deltar i NORDEFCO, som dertil inngår i den spesielle Northern Group i NATO. Denne omfatter de nordiske land, de baltiske stater, Polen og så Storbritannia, med støtte fra USA.

Det har ikke manglet på muligheter for Norge til å samkjøre sitt flykjøp med våre naboer. Men prosessen har ikke vært enkel. Sverige har som vi vet gått sine egne veier med sin SAAB JAS Gripen, som for øvrig trolig er det siste helsvenske jagerfly. Sverige kan lett havne på F-35 som har en levetid forlenget frem til 2060/70!

Men det ville ha vært fullt mulig for Norge, Danmark og Finland tidlig å innlede samarbeid om flyløsninger. Det er lite kjent offentlig om det overhodet har vært noe annet enn vanlig informasjonsutveksling mellom naboland. I så fall er det et avvik fra det store europeiske samarbeidet forut for F-16 programmet, der vi sikret oss fly skreddersydd for europeiske forhold.

Nå er vi imidlertid i dag i den situasjon at med unntak av Sverige, så er F-35 JSF valgt av nær sagt alle land i Nord-Europa: Finland, Norge, Danmark, Polen, Den tsjekkiske republikk, Nederland, Belgia og Storbritannia som alle har F-35 i sitt forsvar. Tyskland har ikke bestemt seg ennå.

Dette poeng understrekes også i den spesielle finske forsvarsanalysen som undertegnede viste til i min artikkel i NND om forsvaret i Nord-Norge. Den finske regjering slår fast at en slik enhetsflåte i Nord-Europa vil få russerne til å tenke seg lenge om før de tyr til makt, fordi de teknologisk ikke kan møte nordeuropeerne på like fot.

Men da forutsetter det et tettere samarbeid både i Norden og i NATO. Vi snakker om en helt annen type samarbeid enn en «gammeldags» nordisk forsvarsallianse slik denne ble diskutert på 1950-tallet. Sverige og Finland er som EU-medlemmer integrert i EUs sikkerhets-strategiske arbeid.

Men dette er også forankret i en egen samarbeidsavtale mellom NATO og EU, slik at det overhodet ikke er noen motsetninger mellom det å være medlem av NATO og dertil også delta i «Euro-NATO».

Den senere tids utvikling innen forsvar og sikkerhet bare understreker hvor viktig denne saken er for spesielt de små nasjonene i Europa. Men det er langt igjen til vi kan si oss fornøyd med tingenes tilstand, og det gjelder særlig forsvaret av Nord-områdene. Norske politikere er altfor bundet opp i gamle tenkemåter om forsvar pluss at de ser på Sverige og Finland som mindre betydningsfulle for norsk forsvar enn det et fullt NATO-medlemskap innebærer. Det er fraværet av garantien gjennom NATOs prgf 5 som stenger for nytenkning i Norge, en garanti som nå har mange forbehold som vi vet.

Sverige og Finland står ikke på stedet hvil – men nærmer seg NATO med raske skritt. Finland legger ikke skjul på at NATO-samarbeidet er grunnleggende for finsk sikkerhet. De har gjennom flere år samarbeidet med USA, bl.a. i bruk av amerikanske tankfly for etterfylling av finske jagerfly. Svenskenes nye utgave av JAS 39 Gripen E er et helt nytt fly. Det har lengre rekkevidde enn tidligere Gripen – og fremfor alt er Gripen Es elektroniske utstyr samkjørt med NATOs standard. Sverige har også kjøpt fra USA Patriot-missil system til nærforsvar i Nord-Sverige!

Det betyr at våre tre lands jagerfly kan integreres i et felles forsvar på en helt annen måte enn før. Det er nettopp dette som er utviklet i Cross Border Training (CBT) med Bodø, Luleå og Rovaniemi som hovedbaser.

Norge har revet i filler dette ved avvikling av Bodø flystasjon og flytting av F-35 til Ørlandet, med unntak av to-tre F -35 som «luftpoliti» for NATO på Evenes. Evenes er ikke noe alternativ for CBT-programmet.

Nå bør ledende politikere i Norge våkne og stanse en spiral som gjør Nordkalotten til en forsvarsmessig gråsone. Norge må snarest invitere til et bredt forsvarsmessig samarbeid særlig dekkende for Nordkalotten. Det må omfatte alt fra anskaffelser, vedlikehold, trening – og industriell utnyttelse.

Undertegnede er således ikke i tvil om at spesielt Andøya og Bardufoss vil bli fremragende flystasjoner for luftstyrker, ikke minst i trening og utvikling i krevende klima og geografi. Vi kan med letthet utvikle et tilbud her til alle i «Euro-NATO» spesielt.

Ledelsen av det nordiske forsvarssamarbeidet i NORDEFCO går på omgang mellom våre land. Og i år er det Norge som har ledelsen. Forsvarsminister Odd Roger Enoksen fra Andøya har en enestående mulighet til virkelig å skape noe nytt. Sett i gang!