Det har gått over 500 dager siden høyesterett vedtok at vindkraftverkene på Fosen strider mot menneskerettighetene og samers rett til egen kulturutøvelse. Regjeringens manglende vilje til å etterleve dommen til fordel for ‘det grønne skiftet’, føyer seg inn i den historiske rekken av brudd på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 (SP27), begått av norske myndigheter mot den samiske befolkningen – selv etter at konvensjonen har blitt ratifisert (1972) og lovfestet (1999).

Når ikke en høyesterettsdom er tilstrekkelig, hva skal da til for at regjeringen setter samenes rett til egen kulturutøvelse først?

Fosen-dommenslår fast at som følge av krenkelse av SP27 er både konsesjonen gitt av Norges energi- og vassdragsdirektorat samt ekspropriasjonstillatelsen ugyldige. Videre sier dommen at SP27 ikke åpner opp for forholdsmessighetsvurderinger. Kun disse forholdene burde være tydelige nok til at den videre driften av vindkraftverkene burde blitt stanset umiddelbart etter domsavsigelsen.

For det første, ugyldigheten i inngrepet underbygger utbyggers og statens arroganse når det gjelder å ta seg til rette i landområder som historisk sett har fungert som urfolks kulturbeite.

For det andre, forholdsmessighetsvurderinger der man setter behovet for energiproduksjon opp mot påvirkningen på reindriftsutøvelsen blir også ugyldige under SP27. Det er nettopp i tilfeller der urfolk som minoritet skal beskyttes mot majoritetsbefolkningens interesser.

For det tredje, vernet fra SP27 omfatter reindrift som kulturutøvelse med den hensikt å beskytte den sårbare sørsamiske kulturen. Samisk reindriftsutøvelse som næringsvirksomhet er under stadig økende krysspress. På den ene siden rammes den hardt av effekten klimaendringene har på beiteområdene, mens på den andre siden blir beiteområder utkonkurrert til fordel for ‘det grønne skiftet’ i form av vindturbiner og gruvedrift.

Det at vindturbinene fortsatt går, skjer under dekke av prosessen for å komme fram til ‘tilstrekkelig avbøtende tiltak’ i OED. Men det at de fortsatt går, er et pågående – ikke bare et fremtidig – menneskerettighetsbrudd.

Høyesterettsdommen til tross, vindturbinene på Fosen er bare ett av en lang rekke inngrep i landområder der det foregår samisk kulturutøvelse. Men i den grad slike saker blir rettslig vurdert til å gjelde under SP27, har utfallet så langt gått i disfavør av samiske interesser.

Det vil si, i de aller fleste tilfeller tilkjennes utbygger retten. Likevel argumenteres det med at samene «må gjøre sin del» for det grønne skiftet. Vi tror de aller fleste reindriftsutøvere også er opptatt av å bidra i kampen mot klimaendringer, men det er uansett ikke det det er snakk om i dette tilfellet.

Det er snakk om at samene som urfolk og minoritet skal ha et rettslig vern, nettopp for å hindre uforholdsmessig overgrep på sin kultur fra majoritetsbefolkningen. Her er det på tide å snu på flisa. Det kan ikke være slik at det gis konsesjon til bygging, for deretter å drive skadereduksjon dersom uregelmessige forhold har blitt avdekket. Bevisbyrden må i større grad tilfalle utbygger i forkant av inngrepet.

Alle saker som gjelder ekspropriasjon av samiske landområder, er underlagt konsultasjonslover (Samelovens kap 4). Disse legger til rette for at konsultasjoner mellom offentlige myndigheter og Sametinget, eller andre samiske interesser, skal foregå i god tro og med formål om å oppnå enighet.

I Tromsø-regionen har det vært eksempler på at konsultasjonsplikten ikke har blitt overholdt, eller at reindriftsutøvere ikke tilstrekkelig har blitt involvert i prosessen i forkant av utbygging. I tillegg må den kumulative effekten av inngrep knyttet til infrastruktur – som vindkraft, veibygging, hyttebyer – hensyntas. Dette gjelder tilfeller i Kvaløyvågen, Raudfjell og Kvitfjell, Simavika og Finnheia.

I Miljøpartiet de grønne kjemper vi for klima og natur, men vi er også et solidaritetsparti. I løpet av få år må vi ha gjennomgått et ordentlig grønt skifte for 1,5°C gradersmålet for temperaturstigning. For å klare det må vi ikke bare omstille energiforbruket vårt fra fossile til fornybare kilder, men også bevare natur og biodiversitet.

Et avgjørende element er at det første ikke i for stor grad påvirker det siste. Sammenhengen mellom klima og natur er ufravikelig. Vi kan ikke ødelegge naturen for å redde klima. Samtidig kan ikke vi mennesker se på oss selv som separat fra naturen. Tanken om det grønne skiftet har ført til at fjellene i Sápmi nå florerer med vindturbiner. Vi forsyner oss av naturområder som har blitt forvaltet av samene i århundrer.

Felleskapstanken der vi samarbeider til det beste for mennesker og natur er svekket når vi overkjører samers rett til kulturutøvelse. Utover det juridiske rundt SP27 og andre lover som beskytter urfolks rettigheter, har vi ikke også et moralsk ansvar?

Høyesterettskjennelsen for Fosen reinbeitedistrikt er historisk, og setter presedens for framtidige saker av liknende karakter. På hvilken måte den endelig håndteres vil også være en historisk milepæl for hvordan norske myndigheter behandler sitt urfolk. Senere i år legger Sannhet -og forsoningskommisjonens fram sin rapport. Spørsmålet da er om grunnlaget for forsoning er til stede.

I disse dager ruller filmen La elva leve! over landets kinoer. I aksjonene ved Stilla stod samer og miljøforkjempere sammen i kampen mot kraftutbyggingen i Alta-Kautokeino-vassdraget. I dag står miljøforkjempere sammen med samene foran maktens porter i hovedstaden for å kreve den rett som er gitt dem. Vil også resten av majoritetsbefolkningen stille seg sammen med dem?

Tromsø MDG stiller seg fullt bak Fosen-aksjonistenes protester ved OED og andre departementer i Oslo. Vi står i solidaritet sammen med det samiske folket i deres kamp for menneskerettigheter, og krever umiddelbar rivning av vindturbinene og tilbakeføring av naturen!

Baajh vaeride årrodh! La fjella leve!