Det er sannelig ikke lett å skjønne hvor Georg Blichfeldt vil med sine innlegg om den politiske behandlingen av «Utvik Senior»s forlis, der han kommer med påstander som det med respekt å melde er vanskelig å kommentere i detalj. Det er tross alt over 15 år siden saken var oppe i Stortinget.

Det kan være en fordel å få orden i sysakene, dersom det skal være mulig å forstå denne nokså kompliserte saken. Blichfeldt snakker konsekvent om hva «Troms AP» mente, mens han etter alt å dømme mener Arbeiderpartiets representanter fra Troms på Stortinget. Det er som kjent forskjellige størrelser. Arbeiderpartiet hadde to stortingsrepresentanter før 2005 og fikk inn tre representanter ved valget. Jeg kom inn som en av de nevnte tre, og kan følgelig derfor først og fremst si noe om den prosessen som gikk utover høsten samme år.

Det er riktig at stortingsmelding nr. 33, som blant annet omhandlet myndighetenes håndtering av «Utvik Senior»-saken, ble vedtatt i Stortinget før valget i september 2005 - mens proposisjonen om erstatningssaken kom opp til behandling samme høst. Men spørsmålene knyttet til ulykkens årsaker ble slett ikke lagt vekk utover høsten, selv om stortingsmeldingen var vedtatt. Jeg og noen av mine partifeller tok til orde for at her måtte man være åpen for å starte undersøkelser om forliset dersom nye momenter skulle tilsi det. Vi mente også at erstatningsbeløpene var for lave og fikk gjennomslag for at staten skulle dekke saksomkostningene for de etterlatte. Jeg var også opptatt av at man måtte gjennomgå sammensetning og mandat for havarikommisjonen, noe jeg også tok til orde for i et skriftlig spørsmål til justisministeren i februar året etter. I 2008 ble ulykker til sjøs innlemmet i den relativt nyopprettede havarikommisjonen for transport, og samme år vedtok man å granske fiskebåten «Western»s forlis fra 1981, der syv mann omkom.

Georg Blichfeldt krever dokumentasjon for at jeg den gang tok opp de spørsmålene jeg her nevner. Dersom han leser litt mer nøye mitt innlegg i debatten om «Utvik Senior» fra desember 2005, vil han finne alle disse forholdene omtalt. Men i tillegg er det slik at mye av arbeidet i Stortinget foregår utenom selve stortingssalen og lar seg ikke uten videre dokumentere. Samtaler med partifeller, i partigruppen, med aktuelle statsråder eller med parlamentarisk leder skjer ofte uten at det føres referater. Hvorvidt Georg Blichfeldt vil tro meg når jeg sier at omstendighetene omkring «Utvik Senior»s forlis ble tatt opp ved flere anledninger utover høsten 2005, får nesten bli opp til ham.

Jeg må for øvrig si at Blichfeldt er direkte ufin nå han kommer drassende med et kort, ufullstendig sitat fra mitt debattinnlegg, som etter hans mening angivelig skal vise at jeg støttet Bondevik-regjeringens syn på myndighetenes håndtering av saken. Det er så feil som det kan bli. For å vise at han jukser, legger jeg her ved hele sitatet:

«Regjeringen Bondeviks hovedkonklusjon i St.meld. nr. 33 for 2004–2005 var at man ikke kan se at det er begått grove feil i «Utvik Senior»-saken, og at staten derfor ikke kan ha ansvar for de etterlattes tap etter vanlige erstatningsregler. Man konkluderte med at de etterlatte kunne søke billighetserstatning. Stortinget var imidlertid av en annen oppfatning, og bad regjeringen sette ned en særskilt nemnd, med mandat å fastsette erstatningsbeløp for de etterlatte og samtidig definere hvem som skulle omfattes av ordningen».

Man skal bære på usedvanlig mye vrangvilje for å lese dette som en støtte til hovedkonklusjonen i Bondevik-regjeringens stortingsmelding om ulykken.

Et av Georg Blichfeldts hovedpoenger er at jeg, som er fra Gryllefjord, burde ha brutt ut og stemt imot mitt partis forslag i erstatningssaken for å vise min uenighet med konklusjonene i stortingsmelding 33 - konklusjoner som altså var trukket før jeg kom på Stortinget. Og for å være ærlig; det finnes vel knapt en eneste politiker som ikke en eller annen gang har hatt behov for å sette eget standpunkt foran hensynet til partidemokratiet. Og jeg legger ikke skjul på at dette var en slik sak for meg. Jeg hadde et sterkt engasjement i saken og mente da som nå at myndighetenes håndtering av denne tragiske ulykken var for dårlig. Men da måtte jeg også spørre meg selv; hvem tjener på at jeg bryter ut? Ikke de etterlatte og heller ikke lokalsamfunnene på yttersida. Muligens kunne jeg personlig ha høstet kortsiktig gevinst utad. Derimot ville denne form for alenegang ikke vært spesielt klokt om det igjen skulle bli aktuelt å ta opp forhold knyttet til «Utvik Senior»s forlis. Da ville vi trenge gode allierte. Det er lett å glemme at partienes interne demokratiske spilleregler har et formål og en begrunnelse.

Jeg noterer meg litt forbauset at Blichfeldt ikke med et eneste ord refser stortingsrepresentanter fra andre partier. Hverken SV`ere eller representanter for Senterpartiet stemte imot flertallsinnstillingen i erstatningssaken for «Utvik Senior»s etterlatte, så vidt meg bekjent. Men det er kanskje ikke så viktig?