Som ung fysiker ved Universitetet i Tromsø på åtti- og nittitallet arbeidet jeg med problemer relatert til fredelig utnytting av fusjonsenergi. Det var, og er, to aktuelle veier til dette målet; å sperre inne og komprimere en ionisert gass av tunge hydrogenisotoper i magnetfelt og varme det opp til over hundre millioner grader, eller å oppnå det samme med å beskyte frosne pelleter av hydrogen med superkraftige laserpulser fra alle kanter. Veien til målet har vist seg å være mye lengre enn vi forestilte oss den gangen, og for mitt vedkommende har dette vært medvirkende til at jeg etter hvert byttet fagfelt i retning av menneskeskapte klimaendringer og fornybar energi.

Forskning i stormaktenes tjeneste

Men det var flere forhold som påvirket denne beslutningen. «Big Science» som fusjonsforskning har ofte «spin-offs» med storpolitiske implikasjoner. Hydrogenbomben var allerede oppfunnet, så det var ikke noe problem. Men utviklingen av stadig kraftige lasere av ulike typer og partikkelstrålekanoner inspirerte Reagan-administrasjonen i USA til å lansere The Strategic Defense Initiative (SDI), populært kalt «Star Wars» i 1983. Idéen var å benytte missiler og lasere på bakken og i verdensrommet for å verne USA mot interkontinentale ballistiske raketter med atomstridshoder.

Initiativet utløste en voldsom debatt blant fysikere i Vesten om det etisk forsvarlige å delta i forskning som kunne bidra til realisering av slike våpensystemer, og kollega Alf Harbitz og undertegnede prøvde, uten hell, å få vedtatt en resolusjon mot norsk deltakelse i slik forskning på årsmøtet i Norsk Fysisk Selskap da dette ble avholdt i Tromsø. Motstanden mot utviklingen av et våpensystem som jo ble presentert som rent defensivt, og sågar som den endelige løsningen på trusselen fra atomvåpnene, hadde sin bakgrunn i spillteoretiske studier av hvordan systemene kunne bidra til å utløse en kjernefysisk utveksling, snarere enn å forhindre den.

Terrorbalansen og en ny atomvåpendoktrine

Inntil SDI ble lansert som strategisk konsept var kjernevåpendoktrinen i både øst og vest basert på tesen om gjensidig garantert ødeleggelse. Det som ble ansett som en trussel mot denne balansen var muligheten for at et førsteslagsangrep blir utløst ved et uhell. Denne risikoen følte Ronald Reagan var utålelig å leve med. Dessuten trodde han at «ondskapens imperium» ikke anså trusselen om USAs gjengjeldelse som tilstrekkelig avskrekkende. For å styrke avskrekkingen ville han utvikle et effektivt forsvar mot et slikt førsteslag fra Sovjets ballistiske raketter.

Å ta hensyn til motpartens frykt

For Reagan var det opplagt at et slikt forsvar ville virke stabiliserende og redusere risikoen for atomkrig, men den vurderingen var basert på at Sovjeterne ikke følte den samme frykten for et førsteslag fra USA. Hvis man i en slik vurdering også tar hensyn til motpartens frykt, og vurderer situasjonen objektivt, så er man nødt til å ta hensyn til at den parten som har det mest effektive forsvaret mot et førsteslag samtidig har opparbeidet seg en evne til å kunne slå til først uten å bli utsatt for ødeleggende gjengjeldelse. Det var nettopp slik Gorbatsjov beskrev den sovjetiske uroen for at SDI skulle styrke USAs førsteslagsevne under toppmøtet med Reagan i Reykjavik i 1986. Denne frykten er i seg selv destabiliserende, fordi den kan friste den svakeste parten (Sovjet) til å slå til før den sterkeste parten (USA) får utplassert sine avanserte forsvarssystemer.

Fredsbevegelsens poeng

Anti-atomvåpenbevegelsens vektlegging av å ta innover seg motpartens frykt var et sentralt element i alt fredsarbeid under den kalde krigen. Verden var dominert av to blokker skilt av et jernteppe, og der begge sider visste lite om den andre. Politiske og militære strategier måtte utformes i et informasjonsvakuum og i nesten totalt fravær av muligheter for politisk påvirkning av samfunnet på den andre siden. I en slik situasjon er det ekstrem fare for utvikling av politisk paranoia og at motparten demoniseres på sviktende grunnlag. Dette skjedde i stort monn og la grunnlaget for det ekstreme rustningskappløpet som varte til Sovjetunionens oppløsning i 1991.

Sovjetunionens oppløsning og Putins inntog

De fleste i øst og vest, meg selv inkludert, følte en veldig lettelse over det politiske tøværet og nedrustningen mellom 1990 og 2001. Endelig var den kalde krigens paranoia over, og politisk, økonomisk, og ikke minst vitenskapelig, samarbeid blomstret. Med Putins inntredelse i presidentembetet skjedde imidlertid raskt et omslag som tok vestlige politikere på senga. Vi fikk ny russisk militær opprustning, krigføring i Tsjetsjenia, Georgia og Syria, anneksjon av Krim, destabilisering av det østlige Ukraina, cyberkrigføring og direkte innblanding i amerikanske valg. Og parallelt, som en respons til Putins remilitarisering av Russland, søkte en rekke tidligere sovjetrepublikker og vasallstater seg mot EU og Nato.

Putin-perioden er ingen kald, men en varm, krig

Noen har kalt dette for en ny kald krig, og etterlyser fredsbevegelsens appell fra 1980-tallet om å søke kompromisser ved å se verden fra motpartens perspektiv. Men det som var riktig i går er ikke nødvendigvis riktig i dag. Jernteppet er ennå ikke tilbake. Vi lever ikke i et informasjonsvakuum. Informasjons- og propagandakrigen raser for fullt. Vesten og Russland har fortsatt økonomiske forbindelser som gjør at sanksjoner er en del av en varm, pågående krig som har sin militære arm på slagmarken i Ukraina. Vi behøver ikke å spekulere på hva som er de russiske ledernes strategiske mål og ha respekt for deres frykt. De frykter ikke at Nato skal invadere Russisk territorium, og dette er ikke grunnen til angrepet på Ukraina, slik noen hevder. Tvert imot, Ukraina ble angrepet fordi Putin var sikker på at Nato ikke ville gå til angrep på Russland.

Fredelig sameksistens med Putin-regimet?

Selv om vi ikke vet alt om hva som skjer i de indre sirklene i Kreml, og alt om hva som foregår i Putins hode, så er det ingen grunn til å mystifisere hverken Russland eller Putin. Det er ingen kilde til avspenning og fred å forsøke å se verden fra Putins og de russiske oligarkenes perspektiv. Vi skal søke kunnskap om hva som foregår i det russiske folket og den russiske ledelsen, men det er noe annet enn å ha sympati og forståelse for deres handlinger.

Sovjetunionen var et regime som vi i vest kunne ha en fredelig sameksistens med fordi vi var så adskilt. Regimet i dagens Russland er så sammenflettet med våre egne liv at en slik sameksistens er vanskelig å se for seg.