For uansett forbedringer er det selvsagt ikke vanskelig å finne eksempler på ting som fortsatt er urettferdig eller går dårlig. Det snakkes mindre om at industrialiseringen har forvandlet en hverdag fylt med blodslit, sykdom og vold, til en med velstand, interessante jobber og fordoblet forventet levealder, for store deler av klodens befolkning. Og heller ikke at plagene vil følge med, som nissen på lasset, ved en eventuell retur til førindustrielle betingelser.

Latent i industrialiseringsprosessen ligger det imidlertid en liten parasitt, som nå er i ferd med å vokse seg stor og i stand til å overta verten – det vil si menneskeheten. Parasitten drepte lysten på å lage unger, med den konsekvens at eldrebølgen klatrer seg oppover befolkningspyramiden uten at det fylles på i bunnen. Vi er i ferd med å bli en verden av gamlinger.

Vi bør ta en alvorsprat, mens vi fortsatt kjenner hverandre.

Industrialisering har skapt velstand

Landsbygda ble tømt for folk og byene fylt opp da industrialiseringen skjøt fart i England fra midten av 1700-tallet.

Til å begynne med var forholdene i byene så begredelige at flere døde enn det som ble født, og uten stadig påfyll fra landsbygda, ville de ikke maktet å holde oppe folketallet. Men med kunnskap, kapital og stadig teknologiske utviklingen ble forholdene bedre, og det som i starten hadde minnet om en organisert dødsfelle, ble med tiden snudd til en velstandsmaskin.

Den oppadgående kurven fødte mange optimister, men pessimistene var langt fra klare til å kaste inn håndkleet. I sistnevnte kategori finner vi Thomas Robert Malthus, som også kunne regne. I publikasjonen «An Essay on the Principle of Population», konstaterte han allerede i 1798 at utviklingen ville ende i en katastrofal sultdrevet kollaps, fordi lavere dødelighet og vår inngrodde vane med å lage unger ville føre til superrask vekst i folketallet, mens evnen til å produsere mat bare ville øke passe raskt. Når de to linjene krysset hverandre ville vi begynne å spise hverandre, og løven som hadde gått opp, ville komme ned som en skinnfell.

Men innovasjon, det å få stadig bedre løsninger ut i markedet, holdt løven svevende. Den ga oss bedre maskiner, vanningssystemer, kunstgjødsel, og diverse kjemikalier til å bekjempe ugress, innsekter og sopp, som ellers ville ha ødelagt avlingene. Fra hver kvadratmeter jord kunne det produseres minst tre ganger mer mat med industrielle teknikker. Med det resultat at selv om befolkningsveksten ble som forutsett, økte matproduksjonen enda mer, og stadig færre mennesker gikk sultne til sengs. Men kunne det likevel vare?

Nei, mente blant annet økologen Paul Ehrlich, som etter en reise i det folkerike India i 1968 skrev bestselgeren med den selvforklarende tittelen "The Population Bomb", der han resonnerte seg fram til at kampen for å brødfø verden allerede var tapt, og at hundrevis av millioner mennesker kom til å sulte i hjel de påfølgende tiårene.

Men "Den grønne revolusjonen" reddet oss ut av knipa. I stedet for at rundt en milliard mennesker døde av sult, endret Mexico status fra å være på nippet av sultkatastrofe til å bli netto eksportør av hvete, og like sultne Pakistan og India mangedoblet sin produksjon i løpet av få år. Siden har produksjonsmetodene i landbruket fortsatt å perfeksjonere seg. Blant annet har genmodifisering økt produktiviteten og redusert behovet for innsektsmidler. Resultatet er at selv om verdens befolkning har økt seg fra omtrent fire milliarder i 1970 til åtte milliarder i dag, har antallet som har måtte gå til sultne sengs stadig gått ned.

Urbaniseringen har skapt en eldrebølge

Men så var det denne parasitten, da. Livet på landsbygda, det vil si der de aller, aller, fleste levde i førindustriell tid, bestod av manuelt slit fra tidlig morgen til sen kveld. Til manuelt arbeid trenger man mange hender, og unger er i så måte gratis arbeidskraft. På grunn av høy dødelighet var kvinner tvunget til å føde 5-10 barn, bare for å holde butikken gående. Befolkningspyramiden så faktisk ut som en pyramide, med mange barn i bunnen og avtakende antall etter hvert som man bevegde seg oppover i aldersklassene. Gjennomsnittsalderen var lav, gjerne rundt 40 år.

I byene får man inntektene i bytte for egen arbeidsinnsats i fabrikkene eller andre virksomheter. Da er unger ikke lenger for gratis arbeidskraft å regne, men snarere en direkte utgiftspost. Legg til at urbaniseringsprosessen også sluset kvinner inn i fabrikkene og utdanningsinstitusjonene, og ga dem andre interesser enn å være fødemaskiner. I tillegg ble det utviklet prevensjonsmidler. Denne miksen av drivkrefter førte til at det ble født færre barn. Langt færre.

Tyskland plukket opp nyhetene fra England, og startet sin egen industrialisering og urbaniseringsprosess like etter. De kunne bygge på det som allerede var utviklet, og hadde det også atskillig mer travelt. Det har ført til noen raske og skjebnesvangre endringer i formen på befolkningspyramiden. Til å begynne med er effekten av å slutte med ungeproduksjon nesten ikke merkbar, fordi de kompetente arbeidstakerne, investeringsvillige lønnsmottakerne, skattebetalerne, og den generelt innovasjonsdrivende delen av befolkningen befinner seg aldersgruppen 15-50 år. Så med en befolkningspyramide som er smal i bunnen, buler ut på midten, og har få passive mottakere på toppen, kan man virkelig gi gass. Som Tyskland gjorde, og de har i dag verdens fjerde største økonomi.

Moroa kan imidlertid bare vare i en begrenset periode, om man ikke fyller på i bunnen. Kulen på midten vil sakte, men sikkert bevege seg oppover i retning massepensjonering, og deretter til kollaps i folketallet. Tyskland vil bevege seg inn i massepensjoneringen i løpet av 2020-tallet, og i påfølgende tiår tar det helt av. Det samme gjelder Italia, Russland, Spania og i varierende grad hele Europa.

Men Kina er likevel landet som står ovenfor de mest drastiske endringene. De industrialiserte seg i løpet av én eneste generasjon, og har allerede passert befolkningstoppen. Ettbarnspolitikken gjorde ikke ting bedre og opphevelse av den hadde null effekt, fordi den brutale urbaniseringen hadde kommet for langt. Offisielle tall tilsier en halvering av folketallet innen 2070, mens uoffisielle beregninger tilsier at de kan være der allerede rundt 2050.

Slutt på globaliseringen?

Pensjoneringsbølgen og folkenedgangen kommer ikke til å gå pent for seg. Verden er sammenvevd i et tett handelsnettverk som er muliggjort av enorme skip, standardiserte kontainere og fred på verdenshavene. De to første grepene drepte transportkostnadene og sistnevnte ble muliggjort av USA, som etter andre verdenskrig hadde behov for å demme opp for sovjetisk ekspansjon. I alle fall om vi skal tro Peter Zeihan og det han skriver i boka "The end of the world is just the beginning – mapping the collapse of globalization".

Metoden USA valgte for å demme opp for Sovjetisk ekspansjon var å inngå i en forsvarsallianse og åpne markedene sine for vestlige varer, slik at vi kunne eksportere oss tilbake til velstand og evne til å forsvare egne landområder. USA hadde den eneste gjenværende flåten av betydning etter krigen, og brukte den til å sikre verdenshavene mot privat eller statlig piratvirksomhet. Og alle som skulle delta på festen, ofte gamle arvefiender, måtte holde fred med hverandre. De sikre seilingsrutene og transportkostnadenes død førte til global hyperspesialisering, der alle som var en del av veven kunne eksportere sitt bidrag og importere det de ellers trengte, være det seg olje, gjødsel, mat eller andre innsatsfaktorer.

Verdenshandelen og spesialiseringen inkluderte også matproduksjonen. Heller spesialisere seg på kapitalinnbringende høyverdiprodukter, som for eksempel kiwi, avocado eller laks, og importere soya fra Brasil og hvete fra Ukraina, enn å forsøke å produsere alt selv.

Globaliseringen har gitt svært mange av oss høy levestandard og interessante jobber, variert og rimelig mat, datamaskiner, mobiltelefoner, og min personlige favoritt – oppvaskmaskinen – samt en uendelighet av produkter vi knapt kan se for oss et liv uten. Og overskudd nok til at det er dagligdags å reise rundt i verden for å se hvordan andre har det. Det har virkelig vært vanlige folks tur.

Men det er et sårbart system, noe ikke minst Ukrainas problemer med å skipe hvete inn i den globale veven er et eksempel på. Og vi kan ha mer av samme sort i vente. Det legger sten til aldringsbyrden at USA er i ferd med å miste interessen for resten av verden. "America First", som de sier.

Hva gjør vi nå?

Tyskere, kinesere og andre innovative og produktive land har selvsagt selvinnsikt nok til å skjønne hva som er på gang. Og sannsynligvis, eller i alle fall forhåpentligvis, planer for hvordan vi skal kunne lande eldrebølgen så mykt som mulig.

Regionalt i nord må vi spørre oss hva vi kan bidra med. Tilgang på kunstgjødsel er en sårbar ressurs like innbakt i den globaliserte veven som alt annet. Uten kunstgjødsel er det krise. Bare spør Sri-Lanka, der økonomien kollapset ett år etter overgang til økologisk jordbruk. Men vi har havet og våre beskyttede fjorder. De ligger der ferdig pløyd, gjødslet og vannet. Der kan vi lære oss å produsere enorme mengder blåskjell og tare, og forske på hvordan vi kan utvikle det til husdyrfôr og menneskemat. Matsikkerheten vil bli ytterligere styrket om vi lærer oss kunsten å forvalte fjordøkosystemene, slik at de produserer på sitt maksimale nivå.

Kort sagt; vi må igjen brette opp ermene og innovere oss ut av utfordringene, og i nord kan vi ikke minst bidra til utviklingen av den blågrønne revolusjonen.