Først vil jeg si tusen takk til Børre St. Børresen for hans velskrevne, faktabaserte – og engasjerende! – innlegg om gamle Tana bru i Nordlys (17.11.2020). Det er sjelden jeg blir overbevist så fort om en sak, og jeg sitter nå her med mange spørsmål:

Hvorfor vil Statens vegvesen absolutt rive gamle Tana bru? Hvem eller hva står den i veien for? Og hva er det med Riksantikvaren som ikke engang svarer på henvendelser eller søknad om fredning av brua, men må purres opp av Sivilombudsmannen? Og hvorfor falt Veidirektøren for presset og ga opp å få utsatt saka etter å ha støttet fredningsforslaget?

Alt dette tar Børresen opp i sitt innlegg og klarer nesten å gi inntrykk av at her er det konspirasjoner ute og går.

Jeg har selv alltid vært fascinert av bruer og brukonstruksjoner. Jeg assosierer dem med teknologisk fremskritt og utvikling. De vitner om menneskers bruk av og inngrep i naturen, men på en positiv måte. Jeg vokste selv opp i Harstad og husker gleden og stoltheten vi i regionen følte da Tjeldsundbrua sto ferdig. Siden har jeg sett og ofte tatt bilder av mange berømte gamle bruer: Westminster Bridge og Tower Bridge i London, Golden Gate Bridge i San Francisco, Ponte Vecchio i Firenze. Her i nord har vi ikke så mange historiske bruer – ikke så mange historiske bygg, heller, forresten. I fjor kjørte vi over Tana bru i sommerferien. Vi snakket om hvor fin den nye så ut til å bli, men vi tenkte at den gamle definitivt også burde få være der.

Hvorfor kan ikke finnmarkingene og vi andre få beholde dette minnet om krigens herjinger og oppbyggingen av Finnmark etter krigen? Er det noen som ikke liker å bli minnet om dem? For meg er det helt umulig å forstå. Dessuten vil den gamle brua kunne fungere som et fint alternativ for fotgjengere og syklister siden den nye brua har vist seg å være farlig smal.

Hvis Lars Erik Bønå eller Børre St. Børresen starter en underskriftskampanje for bevaring av Tana Bru, stiller jeg meg gjerne i (digital) kø for å skrive under, for gamle Tana bru er et viktig kulturminne og historisk krigsminne og må bevares.

P.S. De tre bruene på Kalvebakken på innfartsveien til Tromsø som ble fredet av riksantikvaren i 2008 er et flott eksempel på at bruer av og til klarer å få status som viktige kulturminner.