Men utviklingen hindres av at sentrale departementer og politikere ikke vil oppfatte at sjømateksport krever brukbare fylkesveier for å få fisken fram til markedet i salgbar tilstand. Konsekvent og mangelfull underbudsjettering til fylkesveiene har ført til en katastrofesituasjon i distrikts-Norge.

På yttersida i Troms og andre fylker opplever vi nå følgende:

  • Skolebussen nekter å kjøre pga dårlig vei (offentlig kollektiv-transport).
  • Søppelbilen nekter å hente avfall.
  • Melkebilen nekter å hente, melka må tømmes ut.
  • Biler skades og ødelegges.
  • Postbilen nekter å fullføre ruta.
  • Ambulanser kan ikke kjøre syke pga veiens tilstand.
  • Brøytebilen prøver seg, men ender i grøfta

Dette er norsk distrikts-hverdag i år 2021.

Ansvarlige vegeiere?

I det norske veisystemet har vi noen vegeiere og ansvarlige som er fylkeskommune, kommune og staten. De har brukt våre felles penger og budsjetter til å bygge veier, men de løper fra ansvaret for vedlikehold og oppretthold av vegstandard. Folk skal kunne bruke veien til hverdags og til forutsatt næringsvirksomhet, arbeidsreiser og skolegang, pluss alminnelig fremkommelighet.

Stortinget og dept’et nekter å bevilge nok til etterslepet på fylkesveiene. Hele det politiske systemet vet at staten skylder mange milliarder til fylkene fra siste vegoverføring. Fylkene og kommunene har ikke penger nok, og de kjemper mot en felles reduksjon av bevilgninger fra staten. Staten mener tilsynelatende at fylkespolitikerne ikke er flinke nok til å prioritere.

Retten kan vurdere veistandard og vedlikeholdsplikt

Det kan bli behov for at vår fjerde statsmakt griper inn, dvs at rettsvesenet må overta når det politiske systemet kommer til kort. Det blir nødvendig fordi fylkene neppe kan nå fram overfor et Storting som har helt andre prioriteringer. Fylkesveiene havner i bakleksa.

Slik sitter mange i fastlåste posisjoner i et system som har spilt fallitt, uten noen utbredt vilje til å endre på uføret. I alle fall så lenge Stortinget velger å sitte på fylkenes vedlikeholdspenger.

I barneomsorgen bruker vi rettsvesenet til å dømme kommuner/fylker til å yte skikkelig standard hvis de ikke gjør lovpålagt jobb. I skolesystemet bruker vi rettsvesenet til å dømme kommuner/fylker når enkeltelever eller grupper ikke får den skolegangen og kvaliteten som skolesituasjonen forutsetter. I handikap-omsorgen gjør vi tilsvarende. I helsevesenet brukes domstolene til å avgjøre hva som er akseptabel standard.

Veibygging = vedlikeholdsplikt?

Kan det tenkes at når vegeieren bygger en vei som får folk til å bosette seg, få barn som skal ha skolegang og etablere næringsvirksomhet som baseres på transport langs veien, så har veibrukerne krav på at vegeier skal drifte veien tilfredsstillende? Hva skulle ellers være poenget med å bygge veien?

Det kan gjerne innvendes at når kommunale budsjetter og fylkesbudsjetter ikke strekker til, så har alle tapt sin rett. Det gjelder ikke i vårt søkkrike land. Vi har penger til det meste, det gjelder bare å havne på de riktige budsjettene.

Hvis rettsvesenet skal vurdere hva som er «rettferdig pengebruk» eller hvilken veistandard vi har «krav på», så hører det med at en asfaltert sykkelsti i Rogaland til 1,6 milliarder kr er prioritert foran gruslagt fylkesvei på Reinøya i Troms. Den har et asfaltbudsjett på noen få millioner for å oppnå at skolebussen kjører og at næringstransporter kan utføres.

Hvem blir saksøker?

Hvis en sjømatprodusent på yttersia eller en fattig kommune med en elendig fylkesvei får fylkeskommunen dømt til å asfaltere og opprettholde en veistandard som sikrer næringsvirksomhet og minimum transportstandard, så betyr det bare en rettferdig belastning på felleskassa. Fylkeskommunen bør da med en rettskjennelse ha grunnlag for å kreve staten og få regningen riktig plassert.

Mengden av ødelagte og skadde biler tilsier en egen lettvint rettsordning for erstatningskrav mot vegeierne. Det kan redusere forsikringspremiene over hele landet!

Men alt slikt kunne unngås hvis Stortinget tar inn over seg at hele landet blir avhengig av sjømaten, og det har de hittil ikke tatt konsekvensen av. Hvis Jonas og Erna og noen flere ser lyset via sjømaten, så kan det bli håp om å gjøre brukbare beslutninger. Men i Oslogryta er det langt mellom erkjennelser som er positive for distriktene.

Hvis de innser noe som helst, så ser de kanskje at sjømat som landets viktigste næring forutsetter brukbart veinett i distriktene. Kanskje det er noe som vi kan bygge videre på? Det er stortingsvalg til høsten. Denne våren skal NTP (Nasjonal Transportplan) for 4 år avgjøres i Stortinget.