Fylkesrådet i Troms og Finnmark, untatt SV, har valgt å støtte kravene fra utenlandske milliardærer, men har oversett kravene fra egen kyst- og fjordbefolkning.

Regjeringen foreslår at skatten på inntektene fra laks skal fastsettes med grunnlag i faktisk salgspris. Det er fylkesrådet i likhet med oppdretterne imot. Ingen oppdrettsanlegg i Finnmark er eid av finnmarkinger. Fjordene våre er stilt til rådighet for utenlandske og sørnorske milliardærer til evig tid. Det støtter fylkesrådet. Kyst- og fjord folket er blitt huskvinner og menn i eget fylke.

Utenlandsk eierskap i oppdrettsnæringen har økt. I 2018 var 35 prosent av Norges totale tillatte oppdrettskapasitet eid av utlendinger. Vel 48 prosent av utbetalingene fra oppdrettsselskapene gikk til utlandet. Utbetalingene er hovedsakelig aksjeutbytte og konsernbidrag.

Bare 47 prosent av utbetalingene gikk til foretak i Norge, mens knappe fem prosent ble utbetalt til enkeltpersoner i Norge. I 2019 var aksjeutbyttet til utenlandske aksjonærer om lag 6 milliarder kroner.

I 2018 var 40 prosent av kapasitet og produksjon i oppdrettsnæringen lokalisert i Nord-Norge. Under 17 prosent av eierskapet var lokalisert i landsdelen. Det betyr at mesteparten av aksjeutbytte og konsernbidrag går ut av landsdelen, mens alle negative effekter som lakserømming, for-rester, ekskrementer og lakselus blir igjen.

I Finnmark er situasjonen enda dårligere enn i resten av landsdelen. Fylket har vel åtte prosent av landets biomasse av laks, men bare en promille av eierskapet. Mer kapasitet er under planlegging, men fortsatt uten hjemlig eierskap.

Andelen som tilfaller arbeidskraften har gått ned, fra omlag 60 prosent i midten av 1980 årene til under 20 prosent i 2016-17. Det er avkastningen til kapitaleierne som har økt.

Næringen på landsbasis er svært lønnsom, men utenom de lokale lønninger har svært lite av disse store inntektene kommet fylkets befolkning og kommuner til gode.

Oppdrettsanleggene ligger tett inn til kysten og inne i smale og små fjorder. Oppdrettsanleggene må ha store sikkerhetssoner rundt anleggene sine. Det har ført til at viktige fangstfelt har gått tapt.

Mange av fjordene er mer eller mindre «brukt» opp. Hvis denne utviklingen får fortsette, vil all sjømat i fjordene bli helsefarlig og uspiselig. Oppdrettsindustriens bidrag til dette er betydelig. Det skriver Interessegruppen for miljøgifter og folkehelse i tidsskriftet til Legeforeningen 6. oktober i år.

Alt dette har foreløpig ikke fått fylkesrådets oppmerksomhet. Rådet var imidlertid betydelig raskere da lakselobbyen kom på besøk.

Sjømat Norge krever å ha en hånd på rattet når lovgiver skal lage et skatteregime for oppdrettsnæringen. Det kan ikke være slik at det er oppdrettsnæringen som skal lage skattereglene for seg selv. Dette har fylkesrådet ingen prinsipielle oppfatninger av.

Fylkesrådet har heller sakset formuleringene fra oppdrettsnæringens rundskriv og fremmer krav om at innretningen for prisfastsettelsen på laksen må endres og utformes i forståelse med milliardærene.

Oppdretterne er mektige, innflytelses og rike. De kjemper hardt mot at lakseskatten blir innført. Nå må de imidlertid akseptere at det blir grunnrenteskatt. Det har endret oppdretternes strategi. Nå går de til angrep på ordningen som skal danne grunnbeløpet for skatten. Den må bli minst mulig. Også her får de fylkesrådets nesten enstemmige støtte – dessverre.