Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
NRK meldte 9. februar 2023 at Høyre har levert et forslag i Stortinget som oppsummert sier at kjernekraft ikke kan utelukkes i Norge. Mediedebatten samme dag viste at regjeringspartiene og SV er kritiske fordi de nå mener at det må prioriteres andre tiltak i miksen av energiformer for å nå 2030-målene.
Men NRK sitt oppslag minner oss på at kjernekraft er flere ting. Dette innlegget argumenterer for å satse på fusjonsenergi, som ganske lenge har vært betraktet som en fjern mulighet, men som har rykket nærmere etter eksperimentelle gjennombrudd på tampen av fjoråret.
Det finnes to former for kjernekraft. Mest kjent er fisjonskraft, spalting av atomer, slik den i dag forsyner mange land med elektrisk kraft. I debatten forleden var den viet all oppmerksomhet. Ulykker med spredning av radioaktivt avfall og problemet med lagring over hundrevis av år er kjente nedsider ved denne teknologien.
Politisk motvilje mot kjernekraft kapper av oss begge beina i klimakampen
Kjernekraft kan bli en ny hjørnestein for norske industri- og lokalsamfunn
Disse nedsidene har ikke den andre formen for kjernekraft som altså er fusjon, som baserer seg på sammensmelting av hydrogenatomer. Dette er solens og alle andre stjerners energikilde. Den er på mange måter den beste løsningen på klodens elektrisitetsbehov. Like før jul 2022 fikk et forsøk i USA global oppmerksomhet som et gigantisk gjennombrudd ved at man greide for første gang å få mer energi ut av fusjonsreaksjoner enn man bruker på å varme opp drivstoffet for å sette reaksjonene i gang.
Norske medier fulgte opp i stor stil og miljøet ved UiT Norges arktiske universitetet ledet av fysikeren professor Odd Erik Garcia ble mest sitert blant annet fordi de samarbeider tett med MIT i USA. Ved UiT arbeider man med magnetisk innesperring av plasmaet, som er en mer lovende teknologi for å utvikle reaktorer som leverer kontinuerlig basislast til strømnettet enn den forsvarsbaserte teknologien man fikk gjennombruddet med i USA.
ITER og SPARC er to svært viktige testreaktorer som snart skal starte opp sine første forsøk. Begge disse reaktorene har som mål å produsere mye mer energi enn det som brukes til å drive dem. Den Europeiske forskningen på fusjonsenergi er organisert gjennom EUROfusion-konsortiumet som er en del av Euratom-traktaten. Norge er ikke medlem av EUROfusion og det har aldri vært en politisk debatt i Norge om deltakelse i utviklingen av fusjonsenergi.
Til tross for dette har man hatt forskningsaktivitet på dette feltet her i Tromsø og et stort internasjonalt samarbeidsnettverk som inkluderer fusjonslaboratorier i Europa, USA og Asia. I fjor høst lyktes det endelig å få UiT affiliert med EUROfusion gjennom Danmarks Tekniske Universitet. Ikke-EU land som Storbritannia, Sveits og Ukraina er fullverdige medlemmer i EUROfusion, så det er klart at også Norge kan stå utenfor EU med allikevel delta i EUROfusion og utviklingen av fusjonsenergi.
I 2020 offentliggjorde Equinor at de er medinvestor i selskapet Commonwealth Fusion Systems, som utvikler en ny magnetteknologi for å realisere fusjonsenergi innen 2033. Den totale investeringen til Equinor er så langt omtrent 75 millioner USD, og CFS har så langt tatt inn 1.8 milliarder USD i investorkapital. Equinor finansierer også et forskningsprosjekt ved UiT under professor Garcias ledelse som støtter opp om realisering av SPARC-eksperimentet.
Energi21 kom sist sommer med en revidert strategi hvor kjernekraft for første gang er med. Her står det blant annet at utvalgte tiltak inkluderer:
Støtte til sentrale forsknings- og innovasjonsbehov Norsk deltakelse i EUROfusionStøtte til deltakelse i internasjonale forsknings- og innovasjonssamarbeid
Moderne kjernekraft er ingen Sareptas krukke
Norge besitter verdifull og verdensledende kompetanse som kan bidra til den storstilte internasjonale satsningen på fusjonsenergi. Det inkluderer ekspertise på plasmafysikk ved breddeuniversitetene, erfaringer på kjernekraft ved Institutt for energiteknikk, og ikke minst en industri som kan bidra til storskala utbygging av fusjonsreaktorer i nær fremtid. Men dette forutsetter at det gis støtte til forskningsaktiviteter og internasjonalt samarbeid på fusjonsenergi, som i dag ikke omfattes av noen av de strategiske programmene i Norges Forskningsråd.
Hvis Stortinget i sin behandling samler et flertall som styrker den politiske satsingen på fusjonsenergi, er det en fenomenal støtte til et langsiktig arbeid. Det vil kreve at regjeringen og Stortinget trapper opp prosesser inn mot høsten 2023 og statsbudsjett for 2024 i samarbeid med Norges Forskningsråd og fagmiljøene. Dette vil hele verden nyte godt av og de norske fagmiljøene som arbeider i arven etter fysikergeniet professor Kristian Birkeland vil bli styrket i sitt arbeid med å løse klodens energiutfordringer.