Regjeringsplattformen fra Hurdal viser at de som la til grunn at Senterpartiet feide gulvet med en viljeløs og vaklende Støre, har tatt feil og levert følelsesstyrte analyser.

Gjennomgående viser plattformen det motsatte - nesten full pott for Støre. Det er aller flest avtrykk av tradisjonell Ap-politikk. Selvfølgelig kan Sp nå feire noen seire. Å sikre 8 av 19 statsråder er en av dem.

Men det er liten tvil om at Støre har sittet i førersetet. Plattformen viser at Støre har satt foten ned for Senterpartiet. EØS-avtalen, Ullevål sykehus, nytt sykehus i Alta og Andøya flystasjon er bare noen av eksemplene.

Der det har vært uenighet, er inntrykket at det er balansert med realisme og kompromisser. Plattformen reflekterer at Ap er det store partiet, samtidig kjenner man også Sp tydelig igjen.

Forholdet mellom de to partene virker harmonisk. Det kan selvfølgelig endre seg. Men så langt er det liten grunn til å være overrasket over den vennskapelige tonen. I det store bildet er det i dag langt mer som forener enn som skiller Ap og Sp.

De som tviholder på gamle stereotypier har fulgt dårlig med i timen. Ap og Sp er i dag to varianter av moderne sosialdemokratiske partier, bare med noe ulik tradisjon.

Senterpartiets vekst har gitt Arbeiderpartiet en anledning til å gå tilbake til røttene med aktiv distriktspolitikk. Det koster derfor mindre enn før å komme Senterpartiet i møte på klassiske hjertesaker, også utjamning av bøndenes inntekter.

Husk at det var Vedums erobringstokt i Aps gamle kjerneområder som for alvor fikk alarmen til å gå på Youngstorget for halvannet år siden.

I det store bildet kombinerer Støre-regjeringen nå politisk kursendring med ansvarlig pengebruk. Når man skal bruke mer penger sørger man samtidig for at Statens inntekter økes, også gjennom mer skatt for de som har mest.

Etter valget er budskapet fra Støre forbløffende likt det som var fortellingen før valget. Det er vanlige folks tur. Han legger ofte vekt på å se hele Norge og motvirke utenforskap og geografisk ulikhet.

Og at klimapolitikken og det grønne skiftet må handle om å skape industri og arbeidsplasser, ikke legge dem ned. Det må være bygd på løsninger som forener og ikke splitter.

Kommunikasjonen viser at statsministeren har tatt eierskap til et prosjekt som er ment å vare. Fremtiden vil vise om det var mer enn retorikk og talemåter. Skulle det vise seg å være tilfelle, vil Ap falle tungt og hardt.

Samtidig er det verdt å merke seg at statsminister Støre har satt sammen et solid politisk lag med stor bredde. Det er alt annet enn traust og grått. Det sørger ikke minst de unge og spennende nykommerne for. Jan Christian Vestre, Tonje Brenna, Sandra Borch og Emilie Enger Mehl vil prege norsk politikk i lang tid fremover.

Bruddet med SV fremstår i stadig mindre grad som et problem selv om landet får en mindretallsregjering. Når SV valgte å gå ut, var det jo fordi det var utenkelig at Ap og Sp kunne godta det SV ba om.

Hva ville resultatet blitt om Ap hadde gått med på grepene SV ønsket for skatteopplegget og olje og gass? Da hadde Støre kastet vrak på finslipte kompromisser i sitt eget parti.

Inntrykket av at Jonas Gahr Støre forhandlet svakt, var feil hele veien. Alt var bygd på politiske realiteter. Nå hevder noen at alt blir vanskelig for ham fordi SV kan presse hardt fra opposisjon. Men hva er SVs handlingsrom om Sp og Ap sier nei til å stille seg bak radikale sprell uten folkelig oppslutning? Skal SV da si at de foretrekker en Høyre-regjering?

Det meste peker i retning av at Støre kan sove trygt om natten. SV har mest å tjene på å være fornuftige og forhandle med rimelighet om budsjettene.

Han var ikke den beste opposisjonslederen Stortinget har sett. Men allerede første dag på jobb ser man at rollen som statsminister er skreddersøm for ham. Han har et godt utgangspunkt for to suksesser. 1) å revitalisere Arbeiderpartiet og 2) lykkes med trygg politikk som er bygd på mandatet han har fått fra velgerne, og som et flertall av dem foretrekker.

Statsminister Støre kan komme til å styre Norge lenge.