Gå til sidens hovedinnhold

Frontkjemperseriens forurettede kritikere

Kritikerne av NRKs frontkjemperserie insisterer på at deres tolkning av kildene er den eneste rette. Slik undergraver de sin troverdighet.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I debatten om NRKs frontkjemperserie bygger kritikerne på en tidstypisk, Holocaust-sentrert forståelse av de 3.600 norske frontkjemperne, hvorav rundt 170 var rekruttert fra Nord-Norge, som overbeviste nazister som drepte jøder på Østfronten. Selv om beskrivelsen stemmer for noen av frontkjemperne, er det ikke empirisk belegg for å hevde at den gjelder gruppen under ett.

Filmer og TV-serier om fortiden sier oss noe både om de som laget dem, og om deres samtid. Ifølge filmviteren Mats Jönsson fungerer historie på film mer som kilde til innsikt i samtidskonteksten enn som historisk kilde til fortiden.

Den samme logikken kan brukes på historikernes fortellinger, selv om de i større grad må forholde seg til empiri. Også deres arbeider er konstruksjoner, og preges av personene bak. Historisk forskning er dessuten, som film og TV, påvirket av trender i samtiden, med temaet frontkjempere som et godt eksempel. Etter krigen har samfunnets oppfatning av dem gjennomgått tre faser, og de avspeiler seg i historisk litteratur.

I den første fasen, 1945-1980, oppfattet både opinionen, rettsvesenet og historikerne de hjemvendte frontkjemperne primært som landsforrædere. Påtalemyndigheten var under rettsoppgjøret lite opptatt av hva frontkjemperne hadde gjort i utlandet. Hovedfokus var at deres militære krigstjeneste utgjorde et forræderi mot Norge. Det var i perioden ingen historisk forskning på temaet, som kun ble summarisk omtalt i oversiktsverk.

I mellomfasen, 1980-2005, kom forskningsbaserte arbeider, med historiker Svein Blindheims bok fra 1977 som det første. Til samme kategori hører bøker av dokumentarforfatterne Kjell Fjørtoft (1993) og Egil Ulateig (2002). Forfatterne forsvarte ikke frontkjempernes valg, men ville forstå dem gjennom å innta en empatisk og mindre fordømmende holdning. Typisk var også at de så handlinger og motiver som sammensatte.

Den tredje fasen, fra omkring 2005, kjennetegnes av to vidt forskjellige tendenser. På den ene siden er det utgitt bøker som viderefører den åpne og empatiske tilnærmingen fra forrige periode. Den dominerende tendensen har imidlertid vært preget av Holocaust-vendingen i forståelsen av 2. verdenskrig. Det er en internasjonal tendens, som de siste 20 årene har medført et stadig sterkere fokus på massedrapene, og som i 2005 ledet til opprettelsen av HL-senteret på Bygdøy. I tillegg til publikasjoner fra forskere tilknyttet senteret kan nevnes Egil Ulateig, som i en ny bokutgivelse (2006) hadde skiftet ståsted og nå allerede i tittelen kalte frontkjemperne massemordere.

Det er ut fra et slikt perspektiv at NRK-serien kritiseres, fordi den ikke entydig underbygger et Holocaust-narrativ der frontkjemperne primært forstås som krigsforbrytere, og deres valg som en konsekvens av nazismens jødehat. Et problem ved Holocaust-perspektivet i frontkjemperforskningen er dets monolittiske og normative preg. Talsmennenes synspunkter representerer for dem selv tilsynelatende ikke bare den historiske sannheten, men også en moralsk riktig holdning. De fremstår som forurettet over å ikke ha fått fullt gjennomslag i TV-serien, og åpner ikke for debatt om sine empiriske påstander, men prøver å diskreditere motargumenter som historieforfalskning.

Kritikken mot TV-serien er for det første at frontkjempernes krigsforbrytelser ikke fremheves tilstrekkelig. At tyske Waffen-SS avdelinger der det var nordmenn deltok i drap på sivile i Polen og Sovjet er dokumentert av internasjonal forskning. Det gjelder fremfor alt divisjon Wiking i Ukraina sommeren 1941. Et problem ved å stemple norske frontkjempere som krigsforbrytere er imidlertid at bare 300 fra Norge da var med Wiking. Ingen har med grunnlag i arkiver påvist hvem, eller hvor mange nordmenn blant divisjonens bataljoner og kompanier, med i alt 90.000 soldater, som personlig begikk overgrep.

Den andre innvendingen er at serien fortegner frontkjempernes motiver, ved å gi inntrykk av at de var mangfoldige og ikke nødvendigvis knyttet til nazismens raseideologi. Også der insisterer kritikerne på at de kan trekke entydige konklusjoner, men det er umulig å fastslå den enkeltes personlige motiver. At noen norske frontkjempere ble kommandert til å delta i overgrep gir ikke grunnlag for bastante slutninger om deres opprinnelige motiv for å melde seg.

Selv om 80 prosent var NS-medlemmer og ideologisk påvirkning ofte må ha medvirket til, eller vært utslagsgivende for fronttjenesten, er ikke det ensbetydende med at de verken før eller under sin tjeneste var innstilt på å drepe jøder. NS’ ideologi og program var eklektisk. En kan heller ikke uten videre avvise deres egne forklaringer på hvorfor de meldte seg, som anti-kommunisme eller solidaritet med Finland, som apologier.

En diskusjon om motiver må også ta hensyn til den sosiale konteksten. Innad i NS var det et konstant press om å melde seg til fronttjeneste. De fleste frontkjemperne kom fra sosialt isolerte NS-miljøer der unge menn ble påvirket ideologisk, men også knyttet bånd med kamerater for så å melde seg sammen med dem. NS i krigsårene var dessuten et familieparti, der barn og ungdom ofte kom med på grunn av sine foreldre. Den høye andelen tenåringsgutter blant frontkjemperne vitner i mange tilfeller mer om familieeffekten enn ideologisk overbevisning.

Kommentarer til denne saken