Gå til sidens hovedinnhold

Fremdeles gudshåp i nord?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Gudstroen som er knyttet til kirken er for nedadgående, også i nord. På mange måter har nordlendinger en tro uten tilhørighet, Den leves ikke ut i noe fellesskap! Men det er langt fra få som har sin egen gudstro. For det må være noe mer! Dessuten finnes fremdeles mange, kanskje særlig eldre som vokste opp med den strenge guden. Alt var var synd, ihvertfall det som var morsomt! Og denne guden har fulgt dem gjennom hele livet. De klarer ikke å glemme den strenge og dømmende far som ikke kunne vise omsorg og kjærlighet!

Jeg har som prest i nord møtt mange som har dette gudsbildet. Og redselen for å komme til helvete blir de ikke kvitt. Det blir ikke plass til en kjærlig og omsorgsfull gud. Derfor er det viktig at prester og predikanter legger vekt på noe helt annet enn dommen.

Vi lever i en tid hvor stadig flere går rundt med det jeg vil kalle en hjemmelaget gud. Vi har tegnet oss et gudsbilder som er formet av tidligere erfaringer til mor og far og andre som stod oss nær som barn. Langt på vei er vårt gudsbilde laget i de omgivelser vi er oppvokst i.

For den yngre generasjon er nok Gud noe annerledes enn for oss som vokste opp rett etter krigen. For verden utenfor som ikke vi hadde samme kontakt med i ungdomsårene, har kanskje gitt mange unge en åpnere og sunnere tro enn den vi vokste opp med på 50- og 60-tallet!

Før var det i Nord Norge viktig med klare linjer mellom de som var innenfor og utenfor, de personlige kristne og de andre. Det finnes nok steder hvor mennesker opplever slike skillelinjer fremdeles, men det store flertall er heldigvis ikke så opptatt av rettroenhet.

Det kan i denne forbindelse være interessant å merke seg at Jesus ikke krevde noen bekjennelse av folk som møtte ham da han dro rundt og forkynte et nytt og radikalt budskap. De møtte ham og noe skjedde. De ble begeistret og fulgte ham. Det var ikke tung teologi, dogmatiske tema som treenighetslæren eller forsoningslæren som trakk dem, men personen Jesus.

Det finnes fremdeles domsforkynnelse. Men heldigvis er det svært få som opplever pandemien som Guds straff. Men en tro finnes kanskje på en ny måte som et mer språkløst gudshåp? For innerst inne er det nok mange nordlendinger i disse mørke koronatider med stormkast som ønsker en himmel over sine liv?

Kommentarer til denne saken